Først hørtes det ut som en vits.
Et barn utfordrer en vill hest.
“Jeg kan ri den.”
Folk lo.
Ristet på hodet.
“Dette går rett vest.”
Men gutten brydde seg ikke.
Han gikk frem.
Rolig.
Behersket.
Hesten løftet hodet.
Klar.
Så stanset den.
Studerte ham.
Publikum blev stille.
Noe føltes rart.
“Hvorfor angriper den ikke?” hvisket noen.
Eieren rynket panna.
“Hvem har lært deg det der?”
Gutten så rett på ham.
Og sa én eneste setning
en setning som fikk mannens farge til å renne ut av ansiktet.
Hesten hadde slengt tolv voksne menn av på tre måneder.
Én brakk armen.
En annen mistet tenner.
Den siste rytteren ble båret bevisstløs ut mens dyret sparket mot porten så metallet bøyde seg som aluminiumsfolie.
Folk kom nå for å se på hesten.
Ikke fordi de elsket hester.
Men fordi de elsket fare.
Støv danset i ettermiddagssola over bygdearenaen mens danseband cracklet svakt fra gamle høyttalere surret fast til telefonstolper. Kioskmenn hoiet ved pølsebodene. Ungene klatret på gjerdet for å se bedre.
Og innerst i ringen stod hingsten Svartur.
Kjempe.
Utspekulert.
Vakker.
Musklene dirret under en pels så mørk som vaffelkaffe.
Skummet dryppet rundt munnen.
Med jevne mellomrom sparket den i bakken som om jorda hadde fornærmet moren dens.
Mennene holdt respektfull avstand.
Eieren, Øyvind Solstad, stod ved gjerdet med begge hendene i beltespennen, og stirret stolt mens folk visket om beistet ved siden av ham.
“Ingen rir Svartur,” sa han garantert for hundrede gang denne uka.
Så åpnet gutten munnen.
“Jeg kan.”
Latter eksploderte med én gang.
En stallgutt fikk nesten traktorbrus i vrangstrupen.
To tenåringer fisket opp mobilene.
En dame mumlet, “Ja, ja, kjære Gud…”
For gutten så rett og slett latterlig ut der han sto.
Liten.
Spinkel.
Kanskje elleve år.
Olabuksa var slitt ved knærne.
Støvlene støvete og så slappe at sålen nesten hang av.
En brun jakke dinglet som et telt rundt skuldrene.
Ingenting med ham virket imponerende.
Bortsett fra blikket.
Han stirret ikke på hesten med forventning.
Eller frykt.
Han så på den som om han hadde ridd den før.
Øyvind dro på smilebåndet.
“Du, unge,” sa han høyt, “det dyret der, det knuser deg.”
Gutten svarte ikke.
Han smatt under gjerdet.
Latteren døde sakte ut.
Noen i publikum byttet fot og så ubekvemt bort.
For Svartur så ham med det samme.
Hodet skjøt opp.
Ørene bakover.
Neseborene vidåpne.
Hoftet ristet én gang mot bakken.
ALLE ventet på at det skulle smelle.
At alt skulle gå bananas.
Men
hesten stoppet.
Totalt.
Støvet snirklet rundt beina i stillheten.
Gutten gikk jevnt fremover.
Ingen tau.
Ingen sal.
Ikke antydning til frykt.
Svartur fulgte ham med blikket hvert sekund.
Så senket den hodet en tanke.
Et lavt gisp gikk gjennom folkemengden.
“Det der er ikke helt A4 ”
Øyvind sluttet å smile.
Svartur hatet fremmede.
Hatet støy.
Bevegelse.
Folk som pustet.
Men nå hørte man vindkastene fra flaggene ovanfor tribunen.
Gutten løftet en hånd forsiktig.
Hesten ble stående.
Folk skrudde av kameraene.
Noe med øyeblikket føltes for snodig til å filmes.
“Hvorfor angriper den ikke?” hvisket noen.
Øyvind kløv nærmere gjerdet, ansiktet stramt.
Gutten la forsiktig hånden mot hestens hals.
Svartur lukket øynene.
Hele arenaen ble musestille.
Øyvind stirret på ungen.
“Hvem har lært deg det der?”
Gutten så opp.
Rett på ham.
Og sa rolig:
“Faren min trente ham før brannen.”
Øyvind Solstads hud ble likblek på sekundet.
Rundt arenaen bruste spørsmålene opp.
“Hvilken brann?”
“Hva mener han?”
Men Øyvind hørte ikke.
For det var kun tre personer som visste at Svartur eksisterte før gården brant for tolv år siden.
Øyvind.
Broren hans.
Og den savnede treneren som alle trodde døde i stallen den natta.
Gutten hvilte pannen mot hestens hals.
Så sa han lavt, nesten bare til Øyvind:
“Faren min sa du lot ham bli igjen der inne.”
