I går stakk jeg innom naboen, Lars, for å låne drillen hans. Han åpnet døra iført joggebukse og T-skjorte:
Kom inn, jeg har akkurat spist middag.
Jeg gikk inn. Leiligheten var skinnende ren, det luktet stekt kylling fra kjøkkenet. På bordet stod laptopen og et glass rødvin.
Lars er femtitre. Skilt i tolv år. Bor alene. Jobber som ingeniør og tjener rundt 60 000 kroner i måneden.
Jeg har kjent ham i fem år, helt siden jeg flyttet inn her. Jeg har aldri sett en dame hos ham, ikke en gang på besøk.
Han ga meg drillen og helte opp en dram whisky:
Sett deg ned når du først er her. Det er lenge siden sist.
Vi satte oss på kjøkkenet. Tok oss et glass.
Så spurte jeg:
Lars, hvorfor er du alene? Leter du ikke engang etter noen?
Han lo litt skeivt:
Jeg leter ikke med vilje, vet du, Henrik. Har bodd alene i tolv år, og det passer meg egentlig best.
Jaha? Hvorfor det?
Han helte mer i glassene og lente seg bakover:
Jeg skal fortelle deg. Seks gode grunner. Jeg har kjent dem på kroppen.
Første grunn frykten for å bli flådd ved skilsmisse
Lars begynte:
Jeg ble skilt for tolv år siden. Var gift med Ingrid i atten år. Vi har en datter, hun er 28 nå og har eget liv.
Han tok en slurk:
Ble skilt etter at jeg tok henne på fersken med kollegaen sin. Leveringsdyktig, ikke sant? Jeg gikk rett til advokaten.
Og så?
Retten delte leiligheten i to. Selv om jeg betalte mesteparten av lånet. Vi solgte, delte pengene, og jeg kjøpte denne ettroms her.
Han så på meg:
Henrik, jeg mistet halve det jeg eide fordi hun var utro. Helt etter boka. Skjønner du? Jeg jobbet, betalte huslån, og hun var utro men fikk halvparten.
Sånn er det jo ofte
Nettopp. Så hvorfor skulle jeg ta sjansen en gang til? Si at jeg møter en ny, flytter sammen, gifter meg Vi kjøper bil eller noe, hun flytter ut vips, halvparten borte!
Jeg sa ikke noe. Han fortsatte.
Andre grunn damer heier ikke på guttedrømmer
Du vet, Henrik, jeg har en drøm. Vil kjøpe en gammel sykkel og restaurere den. Cruise rundt i helgene.
Det høres gøy ut.
Ikke sant? Har spart snart et år. Til sommeren blir det en Yamaha fra 70-tallet. Jeg skrur selv.
Han tok vann til whiskyen:
Da jeg var gift, hadde jeg også drømmer. Ville lære meg å spille gitar, kjøpte gitar, meldte meg på kurs. Ingrid: «Hva skal du med det? Du er jo ikke Åge Aleksandersen.» Jeg ga opp. Ville padle kajakk i Lofoten. Ingrid: «Har du klikka? Vi betaler på lånet, og du vil leke ungdom.» Jeg lot være.
Han så ut vinduet:
Damer fniser av guttas drømmer. Synes det er teit. Nå kan jeg gjøre som jeg vil. Kjøper motorsykkel helt uten å høre at jeg er dust.
Tredje grunn oppblåst kvinnelig selvbilde
Lars fortsatte:
For tre år siden prøvde jeg nettdating. Skrev ærlig i profilen: alder, jobb, lønn og hobbyer.
Hvordan gikk det?
Noen meldinger, så en som heter Synøve, 46 år, jobber i frisørsalong. Tjener 21 000. Hun skrev: «Du virker kjekk. Men jeg søker noen som tjener minst 90 000.»
Han lo:
Jeg svarte: «Hvor mye tjener du da?» Hun ble sur og blokkerte meg.
Seriøst?
Helt sant. Henrik, de fleste damer i dag tror de er dronninger. Tjener 25 000 i leid leilighet, men vil ha en kar med 100 000, Tesla, og treroms innerst på Frogner. Alt de tilbyr er «feminin energi».
Han helte opp resten av whiskyen:
Jeg tjener 60 000 og har leilighet og bil. Da er jeg «mister turnaround», for jeg er jo ikke styrtrik. Hvorfor skal jeg gidde å bruke tid på noen som ikke setter pris på det jeg har?
Fjerde grunn folk klarer ikke å holde orden hjemme
Jeg spurte:
Savner du ikke å dele husarbeid, matlaging og sånt?
Lars humret:
Se rundt deg, Henrik. Er det rotete her? Nei. Jeg vasker selv en gang i uka. Tar en times tid. Lager mat? Jepp. I dag kylling med grønnsaker. Tror det tok maks 30 min. Vasker klær? Maskina gjør jobben.
Han reiste seg og pekte inn på kjøkkenet:
Jeg trenger ikke noen til å holde huset. Og vet du hvor mange damer som ikke kan koke vann? Halvparten. De bestiller take-away eller spiser Fjordland.
Men noen liker da husarbeid
Joda, men sjeldent. Og vil de bli forsørga på kjøpet? Nei takk. Jeg lager heller min egen lapskaus.
Femte grunn redd for å bli lurt og manipulert
Lars helte opp en ny runde whisky. Til oss begge.
Etter skilsmissen har jeg truffet to damer. Begge løy.
På hvilken måte?
Den første, Anne, sa hun var skilt. Vi datet en måned. Så oppdaget jeg tilfeldig at hun faktisk var gift bare på jakt etter litt ekstra fordi mannen visstnok var fattig.
Han tok en slurk til:
Nummer to, Eli, hevdet hun ikke hadde barn. To måneder senere avslørte hun at hun hadde to barn. Tenkte vel jeg skulle stikke hvis jeg fikk vite det.
Det er tøft, ja
Ikke sant. Jeg er lei av løgn. Damer tenker det er greit å skjule ting for å fange mannen. Og så lurer de på hvorfor vi ikke stoler på dem.
Sjette grunn straff for å ta initiativ
Lars lente seg godt tilbake i stolen:
Sist jeg prøvde å hilse på en, var for et år siden, på Norli. Ei trivelig dame bladde i klassikerhylla. Rundt 45 år.
Og så?
Jeg gikk bort og sa: «Hei, jeg ser du liker klassikere. Skal jeg anbefale noe gøyalt?» Hun kikket på meg som om jeg hadde øks under jakka og sa bare «Takk, jeg finner ut av det selv.» Så gikk hun.
Han ristet på hodet:
Henrik, i dag blir enhver mannlig henvendelse tolket som pervers. Prøver du være hyggelig psykopat. Sender melding stalker. Inviterer på kaffe gullgraver.
Men ikke alle er slik
Nei, ikke alle. Men mange nok. Jeg er ferdig med avvisninger og isblikk. Nå får de jage meg hvis de vil noe. Jeg løper ikke etter lenger.
Hvorfor jeg faktisk begynte å tenke litt
Lars tømte glasset og så på meg:
Jeg sier ikke at alle damer er håpløse. Noen er fine. Men å finne ei god er som å lete etter den siste brunosten på fjellet og det er dyrt å ta feil: penger, nerver, tid.
Han reiste seg:
Jeg er femtitre. Har jobb jeg liker. Egen leilighet. Bil. Hobbyer. Venner. Jeg er fornøyd alene. Hvorfor skal jeg risikere alt dette for et forhold som etter all sannsynlighet ender med brudd og økonomisk katastrofe?
Jeg tuslet hjem. La meg i senga og tenkte på det han sa.
Jeg er førtini. Har vært gift i tjuetre år. Det går bra med oss bank i bordet. Men hadde jeg vært alene hadde jeg gjort det samme som Lars?
Sannsynligvis.
Er mannen lur eller bare feig fordi han ikke orker tap og styr?
Blir menn virkelig ruinert etter skilsmisser, selv når det er hun som har vært utro, eller overdriver han?
Er det egentlig fornuftig å stå over forhold etter fylte femti fordi risikoen er høy, eller handler det om feighet, selvopptatthet eller bare sunn fornuft?
Tror vi menn bare at damer er partydrepere for drømmene våre, eller har vi bare vært sammen med de feil folka?
