23. juli
I dag har vært en av de dagene jeg sikkert aldri kommer til å glemme. Det hele startet med at jeg sto og sparket ballen ute på tunet hos bestemor og bestefar i bygda, da jeg så bussen komme krøpende oppover grusveien. Jeg kastet ballen og sprang så fort jeg kunne mot holdeplassen. Skjorta mi flakset åpen, og vinden blåste lyst, blondt hår til alle kanter.
Alt jeg kunne tenke på var: «Mamma, mamma kommer!» Men denne gangen var ikke mamma alene da hun kom ut av bussen. Ved siden av henne gikk en litt rund mann i lysegrå dress, med stresskoffert i hånden. Han så nesten ut som en viktig direktør fra Oslo. Jeg løp rett til mamma og grep hånden hennes, så glad at jeg nesten ikke kunne få fram et ord.
– Hei, gutten min, lo mamma lavt og kysset meg på hodet.
– God dag, kar! dundret mannen, og rufset meg i håret slik at jeg nesten mistet balansen. Hånden hans var tung, men varm.
Bestemor, Marit, ropte oss inn til matbordet. Utsikten som møtte oss kunne nesten tatt pusten fra noen og enhver sild, kjøttkaker, hjemmelaget rømme, eggerøre, grønnsaker og jordbær fra hagen.
– Det er nå dette som er ekte bygdeliv, gliste mannen, som jeg senere fikk vite het Per Arne. – I byen får du nesten alt på rasjoneringskort om dagen, og her lever folk av sitt eget tenk det!
– Og hjemmebrygget melk og rømme, la bestemor til, hun like stolt hver gang.
Bestefar, Einar, satt taus og rank ved bordenden, tynn og værbitt etter mange år på treskeren på åkerene rundt bygda vår.
– Vi har nå våre måter i byen også, sa Per Arne viktig, – jeg henter varer for søster på lageret noen ganger, får tak i litt ekstra, og sørger for at Elise (mamma) får litt delikatesser.
Jeg så på Per Arne. Tenk hvis dette skulle bli pappaen min? Jeg har ofte spekulert på hvordan det ville vært å ha en pappa gå på fotballkamp sammen, dra i dyreparken, eller bare øve på å fiske i fjorden. Jeg har sammenlignet pappaene til Tarjei og Mats i klassen, lurt på hvordan de var hjemme, kanskje Per Arne kunne blitt slik.
For å vise meg fram tok jeg det lille flyet i tre som bestefar hadde pusset og snekret, og gikk bort til Per Arne.
– Se hvilket fly jeg har! sa jeg spent og rakte det fram.
– Jøss, freskt, sa han, men alt han gjorde var å slå propellen så hardt at den brakk.
– Skjør greie, sa han og ga meg flyet tilbake.
Jeg kjente hvordan tårene begynte å prikke, men bestefar klappet meg på skuldra og sa Vi fikser det, det vet du.
Mamma byttet tema, og fortalte hvordan Per Arne var sjef på teknisk på fabrikken. Han trakk på skuldrene og smilte overbærende. Mamma var så glad, hun serverte fisk og pannekaker med rømme og skjenket opp melk i glasset hans.
Senere sto Per Arne ute på trammen, trakk inn lufta med armene ut til sidene og utbrøt:
– Det er noe eget her ute! Denne lufta!
– Liker du deg, Per Arne? spurte mamma. Spør du? Her kunne jeg bodd.
– Da sier vi det, svarte mamma. I morgen kjører vi inn til byen og handler skoleklær til Anders, det er jo ikke lenge til skolestart.
– Hvorfor ikke la gutten gå på skole her ute et år? foreslo Per Arne. – Her vokser han jo som ugress på gården. Vi kan ordne oss i byen i mellomtiden, pusse opp og få inn nye møbler. Hva sier du, Elise?
Jeg så hvordan bestemor så fortvilet bort på bestefar, som mumlet i barten:
– Dette er vel mer et krav enn et forslag, Per Arne.
Neste dag, da mamma prøvde å forklare at jeg måtte bo hos bestemor og bestefar, nikket jeg lydig, men hjertet dro seg sammen inne i brystet. Da de skulle reise fant de meg ikke. Bestemor lette på loftet, i låven, til og med i kjelleren. Jeg hadde gjemt meg i vedskjulet. Jeg hadde lyst til å løpe etter mamma, men jeg ble stående, for jeg merket en slags følelse inni meg jeg var blitt overflødig nå som Per Arne var der.
Jeg gråt stille. Jeg er egentlig ikke gråtekopp, selv ikke hvis bestefar har vært streng, men nå rant tårene likevel. Jeg ville bare ikke at mamma skulle dra.
Da Per Arne og mamma hadde reist, fant bestemor meg og roet meg med å si: Ikke vær lei deg, lille venn. Mamma kommer snart igjen, det lover hun. Og mens du er her, skal vi kjøpe deg skoleklær i bygda, det liker du vel her, hos oss?
Jeg mintes vennene mine i byen, skolegården og lekene, og savnet traff meg i magen. Jeg har venner her også, men jeg vet at sommeren er for bestemor, bestefar og sauene, og til høsten reiser jeg hjem til mamma og klassen.
Uken gikk fortere enn jeg trodde. Jeg lekte med Ola og Even, bygde demninger i bekken og glemte av og til at jeg savnet mamma.
Plutselig en dag, akkurat da bestemor kom inn fra styrhuset med melkebøtten, sto mamma i porten.
Du er tilbake allerede? utbrøt bestemor overrasket.
Mamma satte seg tungt på benken og kikket ned. Hun visket: Jeg skulle vente en måned, men jeg kom etter to uker. Jeg klarer ikke la Anders bli igjen her. Per Arne, han har funnet seg en annen, regnskapsføreren nede på fabrikken, og hun har visst ingen barn. Han ville ikke ha med “ekstra bagasje”, sa han. Det var betingelsen: jeg måtte la Anders bli igjen her hvis vi skulle gifte oss.
Bestemor sukket tungt. Jeg kunne se på henne at hun både syntes synd på mamma, og på meg. Kanskje like greit, hvis det er slikt det skal være.
Ja, det er det. Jeg klarer meg alene. Nå skal Anders få ny sekk, skoleklær, og så går vi sammen til andrek klasse, og lever som før. Vi har klart oss uten hans matvarer, og det går bra fortsatt. Jeg trengte ikke en mann for varene jeg trengte familie, jeg ville ha en mann og en far til sønnen min. Men ikke for en slik pris.
Jeg kom gående rundt hjørnet akkurat da mamma var ferdig. Jeg kastet meg i armene hennes.
Mamma!
Jeg har savnet deg sånn! sa hun, og la armene godt rundt meg.
Nå blir det skole, vi gjør leksene sammen, og du får starte i fotball alt du har drømt om.
Da vi skulle dra, ville jeg at sekken skulle være så tung at jeg kunne bære like mye som mamma. Ikke ta for mye, gutten min, sa hun. Jeg er sterk! svarte jeg.
Bestemor og bestefar vinket til oss helt til bussen tok svingen mot byen. Jeg satt i vinduet, holdt bestefars reparerte fly i hånden og møtte blikket til mamma. Jeg var så glad jeg skulle hjem, sammen med den viktigste personen i verden.
