«Kom deg ut. Nå.»
Støvelen traff det gamle eikebordet med hard kraft, skjøv det tungt framover.
Ølglasset skranglet, skum rant over kanten og la striper på bordplaten.
Inne i den slitte motorsykkelpuben i utkanten av en sølete liten bygd på Østlandet ble det plutselig helt stille.
Latteren døde hen.
Biljardkulene stanset midt i rullingen.
Den gamle jukeboksen gispet og svant hen i stillheten.
Mannen innerst i hjørnet rørte seg ikke.
Syttifem, kanskje litt eldre.
Sølvgrått hår under en velbrukt filthatt.
En avbleket olajakke hang løst over skuldrene hans.
Hendenegrove, preget av arbeidhvilede rolig rundt et glass med duggfriskt øl.
Det sparket burde ha skremt ham.
Det gjorde det ikke.
Han skjøv bare glasset tilbake på plass med to fingre.
Ikke noe blikk opp.
Ingen reaksjon.
Som om han ikke brydde seg.
Kåre Bakken lente seg nærmere.
Stor. Kraftig. Bråkete.
En slik mann som trodde størrelse gjorde ham uovervinnelig.
«Hørte du meg?» knurrer han. «Dette er ikke stedet ditt.»
Ingen respons.
Den eldre drakk langsomt.
Bak Kåre flirte et par motorsyklister.
Andre så på, mer forsiktige, for de merket noe udefinerbart i luften.
Den gamle satte fra seg glasset.
Rolig.
Nøyaktig.
«Sett deg.»
Ordene kom lavt.
Men de hørtes ikke ut som et forslag.
Kåre blunket, lo kort og hånlig.
«Er du døv, gamling?» fjernet en yngre mann seg fra mengden, slo hånden i bordet.
Hardt.
Øl skvettet på bordet.
«Du hører ikke hjemme her.»
Ingen reaksjon.
Den gamle så ikke engang opp.
Han stakk hånden ned i lomma på jakka.
Sakte.
Rolig.
Noen spente kroppen.
Instinktet kom før fornuften.
Han dro opp en gammel mobiltelefon.
Ripet, utdatert.
Løftet den mot øret.
Rommet ble stramt og spent.
Et svakt klikk.
«Jeg er her.»
Det var alt.
Han senket hånden.
La bort telefonen.
Plukket opp ølglasset igjen.
Kåre stirret.
«…Hvem ringte du til?» spurte han.
«Du kommer ikke til å tro hva som skjedde etterpå.»
Romans fingre sluttet å sirkle rundt whiskeyglasset.
Det var det første tegnet.
Ikke blikket hans.
Ikke stillheten.
Hendene.
For menn som Roman Hagen hadde i mange år lært seg å holde ansiktet uttrykksløst.
Men hendene kunne aldri lyve.
Alle fulgte plutselig ekstra nøye med.
Jenta stod urørlig under det flakkende neonlyset; regnvann dryppet fra den våte hettegenseren og dannet små pytter på det gamle gulvet.
Roman så på blåmerkene igjen.
Tynne fingeravtrykk rundt et barnehåndledd.
Nye.
Han bet kjeven sammen.
Knapt synlig.
Men alle mennene i rommet så det.
Plutselig var det ingen som slappet av lenger.
En svær kar ved biljardbordene satte fra seg stokken forsiktig.
En annen lente seg frem.
Bartenderen sluttet å pusse det samme glasset han stirret ned i, for kanskje trettiende gang.
For de visste én ting de fleste andre ikke forsto:
Roman reagerte aldri på frykt.
Bare på ondskap.
Jenta tørket forsiktig bort en tåre med genserermet.
Forsøkte å holde masken.
«Mamma sa jeg ikke skulle komme hit,» hvisket hun hest. «Men hun sa, hvis noen kunne stoppe ham»
Stemmen brast.
Romans øyne løftet seg sakte mot henne.
«…så var det deg.»
Hele puben holdt pusten.
Bartenderen stirret nå åpent på jenta.
En motorsyklist mumlet lavt:
«Nei»
For det var noe gjenkjennelig over henne.
Ikke umiddelbart.
Men nå som rommet var blitt så stille at alle virkelig så henne
øynene.
Mørkebrune.
Skarpe i kantene.
Akkurat som lillesøsteren Romans.
En søster gravlagt tolv år tidligere etter at kjæresten hennes hadde banket henne så hardt at sykehuset sluttet å telle brudd etter ti sider i rapporten.
Roman tok livet av den mannen tre netter senere.
Alle her visste historien.
Ingen nevnte den.
Jenta rakk en skjelvende hånd ned i lomma på den våte genseren.
Halve rommet stivnet.
Men hun tok bare fram et sammenkrøllet bilde.
Fuktig.
Bøyd.
Hun gikk forsiktig frem og la det på bordet ved whiskeyglasset til Roman.
Roman senket blikket.
Og stemningen i puben forandret seg for godt.
Bildet viste en kvinne.
Forslått.
Livredd.
Holdt denne samme lille jenta mot brystet.
Og ved siden av dem
stod Lars Olsrud.
Hele Romans ansikt ble fullstendig tomt.
En tomhet verre enn sinne.
Mye verre.
For Lars Olsrud hadde jobbet for Roman før.
For lenge siden.
Før Roman kastet ham ut av klubben etter at han slo en kvinne til sykehus under et hasj-salg utenfor Gjøvik sentrum.
Jentas stemme skalv.
«Han sa hvis mamma prøvde å dra igjen»
Hun klarte ikke snakke ferdig.
Roman så en stund på bildet.
Så leste han baksiden.
Der sto det skrevet i hastverk med sort tusj:
Du sa du fortsatt beskytter folk.
Den sølvringede mannen langs veggen reiste seg.
Ikke dramatisk.
Rent automatisk.
Som om en gammel kommando hadde kalt ham opp.
En til reiste seg.
Så en tredje.
Stoler skrapte lavt mot gulvet.
Jenta kikket forskrekket rundt mens svære, tatoverte menn reiste seg stille.
Roman rørte seg fortsatt ikke.
Utenfor slo regnet hardere mot vinduene nå.
Så rakte Roman etter whiskeyglasset.
Alle ventet.
Han løftet det.
Så på det én gang.
Og helte hele drinken sakte over bildet.
Den gyldne væsken bredte seg ut over Lars Olsruds ansikt.
En gravlegging.
En dom.
Roman satte glasset forsiktig ned.
Klirr.
Så reiste han seg opp.
Plutselig virket rommet for lite til å romme ham.
Jenta rykket automatisk bakover.
Ikke av frykt for ham.
Men fordi styrke kan være tyngre enn noe annet.
Roman tok skinnjakka fra stolen.
Stemmen hans kom lavt og hardt:
«Er det flere i huset?»
Jenta nikket.
«To menn.»
Roman nikket sakte.
Bak ham begynte motorsykkelene å dure til liv utenfor i regnet.
Ikke én.
Mange.
Mennene samlet seg allerede.
Ladet våpen.
Tok på seg jakker.
Sjekket kniver.
Ingen taler.
Ingen spørsmål.
Bare bevegelse.
Målrettet.
Bartenderen låste kassa uten å telle opp.
Kjempen fra biljardbordet kneppet igjen hagla; lyden klang gjennom puben.
Jenta stirret vantro.
For bare sekunder tidligere virket disse mennene som udyr.
Men nå så de ut som noe langt farligere.
Menn som hadde fått et mål.
Roman gikk mot døra.
Stanset ved jenta.
For første gang myknet stemmen bittelitt.
«Hva heter du?»
Hun så opp.
«Inger.»
Roman lukket øynene et øyeblikk.
Det hadde vært søsterens navn også.
Da han åpnet dem fantes det ikke lenger noe mykt i blikket.
Bare styrt raseri.
Han rakte ut en stor, arrete hånd.
«Hold deg tett bak meg.»
Inger grep hånden umiddelbart.
Og hele puben fulgte etter Roman Hagen ut i stormen.
