UTAKKNEMLIGE GRY
I morges ringte Espen meg rett på kontoret og sa at han skulle rett til Bjørnsens etter jobben for å feire yrkesdagen med gutta.
Hvis du vil, kan du jo komme, la han tørt til, overbevist om at jeg uansett verken kom til å dra, men heller lese en bok eller sitte foran PC-en hele kvelden.
Jaha, svarte jeg likegyldig, men i lunsjpausen gikk jeg til GlasMagasinet for å finne gave til ham. Det krydde av damer i parfymeavdelingen.
Blikket mitt falt med det samme på en eksklusiv flaske herreparfyme på den sorte glansende esken var det bilde av en elegant, nonchalant mann i dressjakke, med skrått blikk og spøkefull halvsmil. Akkurat som Espen, tenkte jeg.
Ekspeditrisen pakket gaver inn i farget folie og klistret på sløyfer i et imponerende tempo. Da nærmet en gammel dame seg og sa med et sukk:
Ja, ja, jenter Dere gir parfyme til mennene deres, men det er andre som kommer til å kjenne lukten, og titte på slipsene deres.
Damen lo, og jeg kjente stikket jeg hadde jo alltid gjort alt for Espen, mens han gjorde alt for andre. Da vi var unge, elsket jeg han grenseløst, og han lot meg bare forståelsesfullt holde på. Da han begynte på BI på kveldstid, skrev jeg oppgaver for ham om natten. Ble det barn, tok jeg meg av alt.
I begynnelsen var han takknemlig, det kjente jeg. Etterhvert ble han vant til alt stell og tok det for gitt. Utenfra så vi kanskje ut som den perfekte familien økonomisk trygge, harmoniske forhold, snille og smarte barn. Men så flyttet barna ut. Og jeg ble igjen med mannen min. Da forstod jeg jeg manglet noe viktig i livet.
Mamma var imot at jeg giftet meg for over tjue år siden. «Ser du ikke hvor kjekk han er? Og han vet det godt selv, og beundrer seg i speilet,» sa hun til meg, forelsket og naiv som jeg var. «En kjekk mann er en fellesmann. Alle skal se på ham, og du får minst men du har flest rettigheter.»
Der satt jeg da trettitre år, føler meg uønsket av alle. Og hvem trenger meg nå?
Jeg gikk bort til vinduet. Vårsolen stekte inn, og jeg tenkte slapt: «Snart er det kvinnedagen. Og? Sikkert alene i år også… Nesten et helt liv har gått. Hva nå?»
Utenfor hørte jeg glad kvitring, og så dunket det målrettet på vinduet. Jeg så ned en bustete spurv vippet på vinduskarmen og så på meg med et rundt, uredd øye.
«Et tegn,» tenkte jeg plutselig. Klokken på veggen tok også til å slå tungt.
«Så, jeg har tid. Punkt én hvis ingen elsker oss, må vi elske oss selv først»
Jeg slang ytterdøren etter meg og løp ned trappa: første stopp frisøren, så butikken
Klokken halv syv var speilbildet nærmest fortryllet av den nye kvinnen: hun satt vuggende i kontorstolen, i en liten svart kjole, med kort nyfrisert hår og moderne stripete lugg. Øynene var dype og mystiske (takket være kajal og skyggene), leppene volumniøse, med litt gloss og blyant.
«Ja vel, punkt to: Livet starter faktisk i førtiårene»
Jeg gikk ut på kjøkkenet, hentet et glass vin og skålte med speilbildet: «Punkt tre: Trenger jeg egentlig en mann som ikke evnet å verdsette en så flott kvinne?..»
Da jeg kom til Bjørnsens den kvelden, var stemningen allerede på topp. Litt usikker balanserte jeg på spisse hæler inn i stua. Forvirring over hele linjen straks flere mannehender rakte mot meg: hjalp meg av kåpen, tilbød meg stol eller et eple. «Å, sa dere det? Min mann er her, ja? Det la jeg sannelig ikke merke til»
Motstanderen var rundt på defensiven; overveldet av det uventede angrepet, usikker på strategi og taktikk og folkene? De var helt henført og imponert.
Neste morgen, ivrig etter å gjenopprette kontroll, brummet han med sin gamle, myndige stemme: «Er det frokost snart?» Men der bommet han eller kanskje han fremdeles ikke var helt våken, for kvinnen ved siden av var slett ikke den samme ikke lenger hun som alltid kom springende.
Ved siden av ham sov nå en uavhengig, selvsikker kvinne, trygg i seg selv.
Uten å snu det fargerike håret sitt, mumlet hun søvnig, men bestemt:
Har du allerede laget frokost, kjære?
hun strakte seg, og mens hun gled inn i søvnen igjen, tenkte hun fornøyd: «Nettopp, kjære deg. Og ellers må jeg minne deg på punkt tre.»Han ble stille, overrasket over den nye tonen. Så satte han seg motvillig opp, rakte ut hånden etter mobilen, men lot den ligge. For første gang på lenge var det noe ved henne han ikke kunne overseen slags rolig styrke, en glød som fikk rommet til å føles litt annerledes.
Espen trakk på smilebåndet, nesten usikkert, og så på henne. Hun sov fredelig og uten bekymring, som om natten hadde visket ut gamle mønstre og laget rom for noe nytt. I vinduskarmen hoppet den lille spurven igjen, og Espen tok plutselig inn hvor lenge siden det var han virkelig hadde sett kvinnen ved siden av segsett henne, slik hun fortjente å bli sett.
Han reiste seg, tuslet ut på kjøkkenet, og satte på kaffe. Duftene spredte seg ut i leiligheten, og han dekket bordet så pent han kunne. Kanskje hadde hun rettlivet endres, og menneskene også. Det finnes alltid en mulighet for å begynne på nytt, om man våger å se etter.
En stille glede fylte rommet. Da hun litt senere kom ut, trakk han ut stolen for henne. Hun lo overrasket, og et nytt smil vokste frem mellom dem. Ute kvitret fuglene, som om også de ville fortelle: verden tilhører dem som våkner og våger.
Og under den lave morgensola tok hun den første slurken av kaffen, senket koppen, og hvisket ut mot vinduetmest til seg selv, men kanskje også til ham:
Endelig min tur.
