Sitt stille! Vi er ikke hjemme, sier Per rolig.
Men det ringer jo på! Vilde har frosset til mens hun reiser seg fra sofaen.
La dem være, svarer Per.
Men hva om det er noen viktige? spør Vilde Eller noe alvorlig?
Det er lørdag, klokken tolv, konstaterer Per. Du har ikke invitert noen, og jeg venter heller ingen. Hva betyr det?
Jeg kikker bare i dørkikkerten! hvisker Vilde.
Sett deg! lyden i Pers stemme er hard som stål. Vi er ikke hjemme! Uansett hvem det er, får de bare gå hjem igjen.
Men du vet, hvem det er? spør Vilde.
Jeg har mine mistanker, derfor sier jeg at du skal sette deg og ikke vise deg i vinduene!
Hvis det er det jeg tror det er, så går de ikke så lett, sier Vilde og trekker på skuldrene.
Det kommer an på hvor lenge vi lar være å åpne døra, repliserer Per rolig. Før eller siden gir de opp. De har ikke tenkt å campe i oppgangen hele natta. Og vi har ingen steder å være. Så sitt, ta på deg hodetelefoner og se en film på mobilen.
Per, det er mamma som ringer, sier Vilde og viser skjermen.
Da står sikkert tante Grete og hennes håpløse sønn utenfor, sier Per.
Hvordan vet du det? Vilde ser overrasket ut.
Hvis det hadde vært min fetter og Per uttaler fet ekstra mykt, så det høres fremmed ut så hadde mamma ringt meg!
Du utelukker andre muligheter? spør Vilde.
Hvis det var naboene, har jeg ikke lyst å prate. Hvis det var venner, hadde de gått etter et par ring og sendt en melding før de kom. At noen står og ringer uavbrutt det kan bare være slekta vår som maser.
Per, det er tante Grete, sukker Vilde. Mamma har sendt melding. Hun spør hvor vi er blitt av. Tante Grete skal bo her et par dager, hun har ærend i byen!
Skriv at det fins hotell overalt i Oslo, Per smiler bredt.
Per! Vilde himler med øynene. Det kan jeg ikke skrive!
Da får du skrive at vi ikke er hjemme, og at vi bor på hotell fordi vi har sprøytet mot kakerlakker!
God idé! Vilde taster meldingen og sender.
Per, nå vil hun at vi skal bestille to rom på hotell for henne og Stian! Vilde ser forskrekket ut.
Skriv at du ikke har råd. Skriv også at vi har fått oss to senger på et hostell, der vi deler rom med femten utenlandske arbeidere, Per flirer fornøyd.
Mamma spør nå når vi kommer hjem, sier Vilde.
Skriv om en uke, svarer Per uten å blunke.
Ringingen opphører. De puster ut av lettelse.
Mamma skriver at tante kommer igjen neste uke, mumler Vilde.
Og da er vi fortsatt ikke hjemme, sier Per.
Per… vi kan ikke holde på slik. Vi kan jo ikke løpe fra dem for alltid? Hva om de kommer på en hverdag? Eller står og venter etter jobben? Både tante Grete og din fetter klarer hva som helst!
Ja, innrømmer Per, og stemmen er dempet. Hvorfor skulle vi kjøpe oss en treroms, liksom?
Vi tenkte jo på framtida, på barn! sier Vilde.
Vi må få barn! sier Per alvorlig. Gjerne to med en gang!
Tror du jeg ikke vil? protesterer Vilde. Men vi må jo undersøkes, det funker ikke! Du vet det!
Kutt ut stresset, så ordner det seg, Per nikker. Det går på nervene løs, først dine, så mine.
Vi skulle bare sendt dem tilbake dit de kom fra! Nå får vi jo ingenting til!
Vilde krangler ikke. Hun vet Per har rett.
***
Før de giftet seg tok de dyre tester på fertilitet og genetiske sykdommer. Alt var tipp topp. Men rett etter bryllupet måtte de utsette barn for å spare til leilighet.
Det var ingen arv å hente. Før bryllupet bodde både Per og Vilde hjemme hos hver sin mor på en knøttliten hybel. De kunne kun stole på seg selv.
Fem år med hard jobbing og sparing ga dem nok til en stor leilighet.
Brukt bolig, gammel bygård, alt måtte pusses opp. Møblene kjøpte de fra bunnen av. Men lykken var stor!
Vilde gikk og nynnet sanger fra gamle norske musikalfilmer om Oslos blokker.
Men knapt hadde de feiret innflytting, sto tante Grete på døra med sønnen Stian på slep.
Med for å styrke oppsynet, hadde Vildes mor slått følge.
Her er det jaggu plass, måtte svigermor si. Ikke sånt som vi satt i enroms med Vilde!
Perfekt, samtykket tante Grete. Akkurat, jeg kan sove i ett rom og Stian i det andre!
Vi sover ikke i stua, sier Per. Den er til avslapning!
Jeg har da ikke tenkt å sitte og jobbe her! ler tante Grete. Vilde, si til mannen din at det er best sånn. Stian snorker!
Og forresten, man disker da opp for gjester!
Men vi ventet dere ikke, sier Vilde forlegent.
Og kjøleskapet er tomt, slutter Per seg til.
Nåvel, tante Grete viser sin nåde Per, gå på butikken, og Vilde, spring på kjøkkenet!
Hva står dere der for? svigermor roper. Sånn tar dere imot gjester?
Skal dere ikke rakk Per så vidt å si, før Vilde dro ham inn på soverommet.
Da Per fikk løs armen fra Vildes grep over munnen, spurte han:
Vilde, har ingen misforstått noe? Jeg kaster dem ut til moren din! Sammen med henne!
Det får være måte på gjestfrihet! Hva er det her?
Per, hun er enkel. Vokst opp på bygda. Det er bare vanlig for henne.
Jeg kjenner bygdefolk, men frekkhet er ikke vanlig noe sted! Og dette er frekkhet.
Kan vi ikke la det passere, kjære? Ikke bli uvenner med mamma og tante også. Da får jeg ikke fred for noen! Vil du bli familiens fiende?
Om de ser på meg slik, kan de like gjerne forsvinne helt for meg! Jeg hadde ikke grått for det.
Kjære Per! Men, vær så snill for min skyld! Kaster vi ut tante Grete, så får jeg aldri fred med mamma. Jeg har bare henne, vet du.
Den tanken biter på Per. Han skjærer tenner og går på butikken.
Tante Grete ble ikke tre dager, men to uker. Allerede andre kvelden kjøpte Per valeriana på apoteket.
Når tanten med sønn endelig dro, feiret de med vaskebøtte og mopp. Tre dager tok det å vaske leiligheten fri for støv og spor etter gjestene.
Så var det Pers side sin tur.
Broder! Nå kommer jeg en kort tur! Didrik klemmer Per så han knaker i ryggen. Må fikse noen saker i Oslo, så drar vi igjen!
Kan du ikke ordne sakene alene, da? spør Per.
Hallo, jeg har jo familie! Kan ikke la dem være aleine, og farte rundt i byen alene? Bruk hodet! Didrik flirer. Og hvis jeg finner på noe? Da er kona på vakt!
Derfor du har med barna? spør Per.
Med hvem skulle jeg la dem, da? Didrik klapper Per på ryggen. De må jo få litt Oslounderholdning! Kom, la oss fylle byen slik vi gjorde da vi var unge!
Didrik! hyler Siv. Jeg skal riste deg så du aldri ristes igjen!
Bare halvannen time etter at Didrik og familien kom, ligger Vilde utslått med migrene.
Barna farer rundt, hyler konstant. Siv kan bare snakke i hyletoner.
Didrik vil ut på byen og gønne på, så Siv hyler enda mer.
Per, er ikke du enebarn? hvisker Vilde med hodet i puta.
Han er bare fetter på morssiden, mumler Per. Jeg kaller ham likevel fetter.
Jeg bryr meg ikke hva du kaller ham. Kan du ikke få dem til å dra?
Med glede! sier Per med hånd på hjertet men da spiser mor meg levende etterpå, på teskje!
Ingen førte seg unna det, før nye gjester dukker opp. Tante Grete og sønn har som vanlig ærend i byen. Didrik med familie skal fikse saker innimellom. Mødrene glemmer heller ikke barna sine svigerfamilien gnager på nervene.
Alt dette gjør unge paret utmattet. Ikke rart de ikke lykkes med drømmen om barn. Helsen skranter, og i kaoset hvordan?
***
Kan vi bytte leilighet? foreslår Vilde.
Mot polstrede vegger? fniser Per. Snart får vi dem uansett!
Nei, smiler Vilde svakt. Vi bytter til en lignende i annen bydel. Det er folk som vil flytte, vi også. Si ingenting til noen, så får vi fred!
Det varer ikke. De finner oss, sukker Per. Nye leietakere sladret sikkert, og så er det pån igjen.
Kanskje vi får tid til et forsøk før det avsløres? spør Vilde håpefullt.
Vi må ikke bare forsøke vi må få barn! Det er eneste løsning. Men til og med det vil ikke stoppe dem!
Da får vi flytte ut på landet, sukker Vilde. Eller flytte inn hos venner?
Du tenker på Lars og Kaja? spør Per.
Ja, nikker Vilde. De har et ledig rom.
Der bor Tira, sier Per med et smil. Har du glemt?
Jeg bor heller hos en schæfer enn med slekten! Vilde bøyer hodet.
Hold an! roper Per og griper mobilen. Lars, kan vi låne Tira?
Herlig! roper Lars. Vi reiser til Syden med Kaja, og vet ikke hvor vi skal la hunden! Men dere kjenner Tira, hun respekterer dere! Mat, seng, leker alt blir levert! Jeg betaler også!
Ta henne med! svarer Per glad.
Han snur seg mot Vilde og lyser opp:
Ring mamma si at tante kan komme i morgen. Jeg ringer Didrik og sier de kan komme neste uke!
Er du sikker? spør Vilde.
Vi er så glade for å ta i mot dem! sier Per jovialt. At de ikke liker kjæledyret vårt, er da ikke vår feil?
En voff var nok for å jage Didrik og familie på hotell.
Kan dere ikke låse inn det udyret? klynker Siv bak sønnen.
Tuller dere? sier Per. Førti kilo muskelmasse! Hun river ned døra om hun vil! Dette er ikke en liten hund det er en schæfer!
Hvorfor viser hun tenner? jamrer tante Grete.
Hun liker ikke fremmede, sier Vilde nøkternt.
Få henne bort! Jeg kan ikke bo i samme leilighet som et beist!
Hva mener du? sier Per indignert. Dette er familiens kjæledegge! Vi har ingen barn, og må elske noen! Vi elsker henne!
Og nekter å kvitte oss med henne! fyller Vilde inn.
Begge mødrene ringer og spør hvorfor paret nekter familien å bo der.
Ingen ble avvist, forsikrer de. De ville ikke bo her!
Men hunden?
Vi nekter ikke noen noe, mamma!
Men nå er det ingen som ønsker å komme lenger.
En måned senere flytter Tira tilbake til eierne sine. Men hun er klar til å komme tilbake når som helst.
Det trengs ikke. Vilde er gravid med tvillinger.
Hovedsaken er å ikke si neiDet første Vilde gjør etter ultralyden, er å skrive melding til Per: Det er to!. Per svarer ikke, men et kvarter senere står han i døra til kontoret hennes med et sett små babyluer i hendene, begge rosa og blå, og med tårer som triller fritt.
De holder hemmeligheten tett, i uker. Ingen får vite. Hver morgen er det bare smil i kjøkkenkroken og kaffe til bare to. Leiligheten er for første gang deres bare deres. Det er ingen besøk, ingen uanmeldte ring på døra. Bare to stemmer, og hjerteslagene fra små liv på innsiden.
Og da babyklærne til slutt henger til tørk på snor over ovnen, og støvet samler seg på ringeklokka i oppgangen, vet Vilde og Per at de har funnet nøkkelen til freden: To snubletråder i pysj i gangen, og en tålmodig schæfer som venter på å komme tilbake ved første tegn til uro.
For familien banker på, men får bare svaret: Nå sover barna. Kom ikke inn. Og ingen protesterer. Til slutt skjønner alle: Noen hjem er aller best med lyden av latter fra små, og bjeff fra firbente og den livsviktige retten til å lukke døra etter seg.
I sofaen, en søvnfull ettermiddag, snur Vilde seg mot Per og sier: Tror du vi får fred nå?
Per stryker henne over håret og smiler: Ja. Nå har vi skapt den selv.
For ekte familie starter der du kan være hjemme hos deg selv.
