Vet du, jeg ble alltid dratt med på sånne kunnskapskonkurranser på skolen. En gang ble jeg innmeldt på kjemiolympiade uten å bli spurt. Jeg tenkte så klart at det var fordi jeg var så himla smart. Da mamma fikk høre om det, lo hun høyt. Altså, hun er kjemiker selv, fra en gammel slekt med sånt dobbelt-etternavn før hun traff pappa. Vanligvis ler hun så fløyelsmykt, nesten litt sånn Nora Helmer-aktig, men denne gangen spyttet hun ut teen og holdt på å le seg ihjel.
Det var første og siste gang jeg så mamma sånn. Etter det ble jeg sendt på distrikts-olympiade i fysikk, og så, du vet det bare rullet på. Da begynte jeg å skjønne at læreren egentlig bare sendte meg ut av klasserommet for å gi de andre elevene litt fred til å jobbe.
På biologikonkurransen ble jeg sendt sammen med Torbjørn Krogstad, en type som var akkurat like «ekspert» på biologi som meg. Altså, vi kunne sakte men sikkert peke ut en elg fra en skilpadde på en fotballbanes avstand. Da biologilæreren fikk høre at det var oss to som skulle representere skolen, holdt hun nærmest på å gå til sultestreik. «Men de blir jo borte hele skoledagen», trøstet visst rektor henne til slutt.
Inne i den overfylte salen satt jeg og Torbjørn sammen med seksti helt ukjente, ivrige unge biologer. Vi fikk hvert vårt store ark med oppgaver. En dame med røde briller og en diger glassbrosje på brystet stod bak en kateter og holdt motivasjonstale. Du vet, sånn type «Dere er ikke her tilfeldig, dere har livet foran dere!» Og om man nå velger å skravle og jukse, ja, så venter det å losse containere for resten av livet men det er også en hederlig jobb, påpekte hun.
Jeg satt og kikket på arket mitt og pirket borti skulderen til jenta på høyre siden av meg. Hun rødmet og gjemte blikket bak maskara-øyevippene sine. Plutselig begynte alle rundt oss å skrive som gale! Torbjørn ble stressa:
Hva skjer, hva gjør vi egentlig?
Han var tydeligvis helt sjokkert over at vi faktisk skulle svare på noe. Han trodde vi kanskje bare skulle få gratis Solo og kjeks. Jeg bladde gjennom arket og skjønte fort at det var tomme linjer som trengte svar. Jeg forklarte Torbjørn, og damen med brosjen ba meg pent om å være rolig.
Hvor sjekker vi svarene? hvisket Torbjørn. Damen kom så bort og spurte hvor de to guttene med så stort engasjement kom fra. Jeg sa vi var fra klasse 10B på Majorstuen skole, og skriblet det på arket til både meg og Torbjørn.
Vi er jo fra 10C hvisket Torbjørn.
Vær stille, dumskalle, svarte jeg.
Han sparket til, men traff stolen til jenta foran oss. Hun snudde seg sakte, sånn som en ugle, kikket vurderende og ba oss vennlig, men bestemt, la være å forstyrre. Jeg la spesielt merke til de søte fregnene hennes.
Hva vil du? freste Torbjørn. Sitt stille og ikke bland deg.
Da fikk jenta en siste advarsel fra eksamensvakten, og straks begynte hun å gråte. Damen med brosjen trøstet henne og sa moderlig at hun bare måtte stole på seg selv da ville alt ordne seg. Og sannelig, etter et par tårer, hun fikk dreisen på oppgaven.
Jeg var helt fortapt. Prøv å huske fødselsåret til Carl von Linné mens du stirrer på øyevippene til en vakker jente. Enten Linné eller vipper ikke begge deler. Hvis jeg prøvde å kombinere, så jeg for meg Linné med lange maskaraøyenvipper ikke et godt syn! Uansett hvem han var, den tanken var forstyrra.
Hvor mange fiskearter lever i Mjøsa? hvisket Torbjørn.
912, svarte jeg.
Er det sant?
Slike ting tuller man ikke med, sa jeg.
Jeg skrev et svar om Linné som jeg selv syntes var såpass vagt at det kunne passet inn i alt fra en skolebiografi til et dikt.
«Vil du bli med på kino?» skrev jeg på en lapp, brettet og skjøt den bort til vipper-jenta. Svaret kom kjapt tilbake: «Jeg har allerede noen jeg er med.» Nydelig håndskrift. Dette er så typisk. Hvorfor kan ikke jenter noen gang si «ja» med én gang? Jeg mente jo ikke å ødelegge et forhold jeg tilbød ærlig talt bare nok en venn. Jeg hadde to venninner fra før; guttene til de jentene sov naivt trygt, mens pappa måtte leve med at jeg stadig trengte noen ekstra kroner.
«Er han bedre enn meg?» skrev jeg.
«Ja», svarte hun.
«Men hvorfor er ikke han på olympiaden, da?» Det fikk henne til å tenke, og jeg forstår henne så godt.
Damen med brosjen gikk forbi for tredje gang og spurte om vi virkelig ikke blandet sammen Mjøsa med Atlanterhavet. I dagene våre hadde det vært håpløst å ha juks på oss, vi hadde jo ikke anelse om innholdet i noen fag.
Torbjørn satt der med det litt truende blikket, selv om det egentlig bare var sånn han så ut. Hun visste visst ikke at det var hans hvilestilling.
Hvilket hav? Hva snakker hun om? mumlet han.
«Hvem er hvem med Aksel Hennie?» skrev jeg, men fikk et klart «Nei!» med en stående smiley med fletter og ører tilbake. Fletter, altså. Det traff meg nesten mer enn øyevippene, så klart. Moderne emojier har ikke den effekten.
Akkurat da brøt Torbjørn inn igjen.
Jeg har et spørsmål: Hvilken kon formasjon har keratin i håret? Er keratin svaret liksom? Det høres nesten samisk ut. Ekorn har jo rødt hår, sant?
Ja, og grått om vinteren, svarte jeg.
Han skrev: «Rødt. Om vinteren er det grått.» Han passet inn overalt, han.
Så snudde fregnejenta seg til meg og hvisket: «Alfa-heliks.»
Hvor? spurte jeg forvirret.
Det er svaret! og snudde seg tilbake. Jeg så nærmere på ørene hennes denne gangen de var også søte. Jeg skrev ned svaret, rev av en bit av kladdearket og sendte en ny lapp: «Kino?» Endelig, noen steder funker det.
«Ja» dumpet det ned på pulten min.
«Ok, vi går» fra høyre side.
Eksistensiell krise. To jenter begge vil noe. Samtidig fikk jeg spørsmålet: «Hva kalles ungen til et neshorn?» Det er ikke lett å være seriøs når to jenter forventer forhold og det plutselig handler om neshorn-barn. Neshornunge? Babyhorn? Rhino-Torbjørn? Til høyre var det vipper, foran fregner. Jeg skrev bare: «Neshornunge.»
Jeg holdt ut med fregnejenta til vinteren, da ble ekornene grå, og hun som lovte kino dukkede ikke opp. Typisk. Noen kvinner, altså.
Men du, jeg fikk faktisk andreplassen på den biologikonkurransen, og endte opp med et flott diplom. Det tok to måneder før de skjønte hvem som skulle få det, for på Majorstuen fant de bare én elev til med etternavnet mitt, og det var en førsteklassing. Rektor spurte ham hvordan han kunne havne på olympiaden, og gutten begynte å gråte og lovet at det ikke skulle skje igjen.
Kort fortalt: Jeg var den eneste på hele konkurransen som visste hva ungen til et neshorn heter. Ingen forskere har funnet på noe annet navn på det så sånn ble jeg en ekte «innviet» i vitenskapen. Men, som du skjønner, det gikk over.
