Det har nå gått fem år siden jeg rolig og sivilisert skilte meg, og sakte vennet meg til å leve alene igjen. Men etter hvert merket jeg at det ble mer og mer trist å stadig komme hjem til en tom leilighet.
Jeg er nå 56 år, i god helse, har stadig energi, og føler meg på ingen måte gammel. Så jeg meldte meg inn på en norsk datingside, i håp om å finne en kvinne å kunne dele hverdagen med. Ganske snart skjønte jeg at jeg kanskje var heldig allerede etter få dager begynte jeg å prate med ei svært interessant dame.
Profilen hennes var ikke overpyntet eller stor:
«Åse, 56 år, enke. Søker en ordentlig mann for et seriøst forhold.»
Bildet viste en hyggelig kvinne med varme øyne; ingen staffasje, bare ærlig blikk. Vi begynte straks å utveksle meldinger. Jeg gjorde det klart ganske tidlig at jeg ikke søkte evig skriving på nettet jeg ville møte en virkelig kvinne, ha et felles liv, reise sammen og dele hverdagene. Hun sa seg enig, og vi avtalte å treffes kommende lørdag i sentrum av Oslo.
Første møte gikk over all forventning. Vi ruslet rundt i byen lenge, og været var på sitt beste. Hun snakket levende om jobben sin og barnebarna, mens jeg lyttet og nikket. Jeg satte pris på at hun var rolig og ikke så pratsom at det ble utmattende. Til slutt gikk vi inn på en kafé, hvor jeg naturligvis betalte for oss begge jeg har alltid ment at det er slik det skal være.
Slik begynte vår klassiske «sjokolade og blomster»-tid; det var riktignok alltid jeg som kjøpte sjokolade og blomster, men kveldene delte vi på. Hver fredag og lørdag fant vi på kulturelle opplevelser sammen. Jeg er ikke gjerrig, men å legge sammen alt det kostet å kurtisere i to måneder, skulle jeg helst ikke tenke på.
Vi var på Nationaltheatret, og deretter på restaurant, om igjen og om igjen. Noen ganger utstilling på Nasjonalmuseet, av og til konserter, andre helger dro vi på landlig kjøretur med innlagt solid lunsj.
Jeg gjorde det jeg kunne for å være en gentleman, og trodde vi ble bedre kjent for hver gang. Hun smilte varmt, tok meg gjerne under armen ute blant folk og sa alltid:
Eirik, det er så hyggelig å tilbringe tid med deg du er virkelig en galant kavaler!
Og ærlig talt, det var nok å gi meg et lite løft.
Advarslene på kino
Når jeg ser tilbake var det advarsler jeg ikke ville se.
Først og fremst: hun inviterte meg aldri hjem til seg. Ikke en eneste gang ikke til et glass vin, ikke til kaffe. Det kom alltid en unnskyldning: «Her er det kaos», «Lille barnebarnet mitt er på besøk», «Jeg er så sliten etter jobb, la oss heller ta en kaffe ute». Jeg prøvde først å tenke at hun bare var sjenert at det var uvant for henne å få en mann på besøk etter så mange år alene. Jeg tok det med ro og ventet.
For det andre var det noe forunderlig med måten hun omtalte alder. Såfort det handlet om restaurantbesøk og utflukter, mente hun at hun fremdeles var ung og spretten. Ville dra på weekend-tur, bade på spa ingen hindringer. Men nevnte jeg noe som minnet om noe mer nært, fysisk: da ble hun straks ei streng, gammel bestemor.
En kveld satt vi på bakerste rad i Colosseum kino. Jeg la så vidt hånden min på kneet hennes et vennlig og rolig tegn. Men straks dyttet hun den bestemt vekk:
Eirik, folk kan se oss!
Åse, det er jo mørkt, og ingen andre nær oss.
Det spiller ingen rolle, det tar seg ikke ut. Er vi tenåringer, liksom?
Jeg forklarte det for meg selv som et resultat av god oppdragelse. Kanskje hun var svært anstendig. Jeg ville være varsom, men la også merke til at det gnagde i meg. Vi var ikke seksten, vi var straks seksti hvor mye tid skulle vi bruke på å leke fornærmet jomfru?
Hun likte å fortelle inngående om skavanker. De fleste har ryggproblemer og blodtrykkstrøbbel i vår alder, men hun snakket om det nesten med en glede, kunne bruke hele middagen på historier om slitasje i korsryggen eller kolesterolmedisiner.
Jeg lyttet, forsikret henne om at jeg forsto, og tilbød henne gjerne å kjøre henne til en god spesialist. Men så snart jeg nevnte at jeg gikk på idrettsbassenget to ganger i uka, så jeg hun trakk på smilebåndet:
Hvorfor driver du med sånt tull? Da får du jo bare hjerteproblemer. Vi i vår alder burde ligge under pleddet med ei bok, ikke plaske i klorvann.
Men det var ikke mitt ønske jeg trengte mer av livet.
Øyeblikket da alt ble klart
I går kjente jeg at nå fikk det være nok. Etter to måneder med intens kurtise, burde det være klart hvor vi står.
Vi spiste middag på en georgisk restaurant, koste oss med khinkali og delte ei god flaske vin. Stemningen var strålende, hun lo hjertelig over kollegaenes påfunn. Jeg følte virkelig jeg hadde en naturlig norsk kvinne foran meg, og tenkte at nå kunne jeg være åpen.
Etter middagen satte vi oss i bilen min. Det regnet ute, bilen var varm og det spilte lav musikk i baksetet. Jeg tok henne rolig i hånden, og denne gangen trakk hun den ikke bort.
Åse, vil du bli med hjem til meg? Vi kan ta en kopp te, høre litt på musikk, bare slappe av.
Hun frøs helt til, og med ett ble ansiktet steinhardt.
Eirik, hva sikter du egentlig til?
Jeg sier det rett ut. Du er en kvinne jeg liker. Jeg er fri, du er fri. Nå har vi møttes i over to måneder, er det ikke naturlig å ville komme nærmere?
Da kom det en lang tirade om alder, skam og «høy åndelighet», og jeg ble faktisk litt målløs:
Forstår du hva du sier? ganske strengt. Dette passer for de unge eller for folk som skal ha barn. Hvorfor driver vi voksne mennesker med slikt? Det er jo komisk bare i tanken. Tenk hvor fæl man ser ut uten klær jeg har rynker, du har mage. Æsj! I vår alder er det åndelig fellesskap, daglig støtte og god vennskap som teller. Det enkle, primitive, kan unge ta seg av!
Jeg satt målløs, og kjente skuffelsen spre seg. Plutselig var jeg det urene dyret som etter åtte ukers oppvartning ville ha mer enn kakestykker og latter.
Nei, men hør nå her, Åse. Hvilken mage da? Jeg trener, er i form. Og du har virkelig fin figur til alderen. Hvorfor gravlegge seg selv før det en gang er nødvendig? Hvorfor skal sekstiseks år liksom være enden på alt liv, og kun det åndelige og barnebarna gjelde?
Sånn er det bare! svarte hun skarpt. Pene damer betyr barnebarn og tomatplanter. Det ville være en skam for ungene om jeg innlot meg med en mann på den måten.
Da rant det over for meg, og jeg sa alt jeg hadde tenkt på:
Så du ville bare ha en venn med lommebok og bil! To måneder med middag, teater og fine turer. Ikke et fnugg av dårlig samvittighet for å ta imot blomster og gaver. Men straks det handler om nærhet, så er det «æsj» og fingerheving?
Hun ble knallrød; ikke av skam, men av sinne.
Mener du virkelig at jeg skylder deg noe for en middag?
Ikke vri alt, sa jeg rolig, selv om jeg kokte inne i meg. Romantikk betyr at forholdet utvikler seg. Du ville bare ha en god venninne med ekstra ressurser.
Hun raste ut av bilen og smalt igjen døren. Jeg satt bare og så på hvordan hun med hevet hode gikk mot oppgangen, og kjente et stikk av bitterhet.
Jeg elsker gode samtaler, gode bøker, historie. Men jeg er levende, har naturlige ønsker, og jeg vil ikke dømmes for det fordi noen mener alder setter strek over alt.
Jeg slettet både nummeret hennes og profilen min på datingsiden. Nå trenger jeg en pause fra slike opplegg.
Nå har jeg bestemt: På første date skal jeg spørre rett ut om synet på nærhet og intimitet. Kommer det en ny tale om alder og barnebarn, deler vi regningen og går hvert til vårt.
Hva mener dere var jeg for frekk, eller er det virkelig så stor synd å foreslå nærhet når man er sekstiseks? Og hvorfor melder slike kvinner seg egentlig på nettdating, hvis de mener deres tid er forbi?
