Pappa er det sant? spurte den eldste datteren, Solveig, med en stemme som brast.
Hva da? svarte jeg lavt, uten å klare å møte blikket hennes.
At du går fra oss og at den nye kvinnen venter barn med deg.
En tung stillhet la seg over rommet. Mor, Kari, så tomt ut i luften tårene hadde gjort øynene røde. De to yngste søstrene, Kine og Sigrid, krøp sammen, som om de lette etter et lite anker i frykten.
Jo, sa jeg til slutt med et sukk. Det er sant. Livet mitt må gå videre.
Videre? brøt Solveig ut. Med hvem? Med en jente på min alder? Med den som nedvurderer og håner mor? Hvordan kan du, pappa, etter toogtyve år med ekteskap? Etter alt hun har gjort for deg?
Jeg senket hodet. Skammen brant, men den var ikke sterk nok til å stoppe meg. Hedda hadde allerede slynget sin ungdom og smiger rundt meg. Hun var femogtyve år nesten like gammel som min datter. Høyrøstet, dristig, ubesmittet hun sto frem foran alle:
Jeg er hans fremtid. Dere er bare fortiden. Aksepter det.
Kari sa ingenting. Hun holdt kjeft, for hjertet hennes hadde blitt for slitt til å kjempe. Etter år med kjærlighet, søvnløse netter, etter at hun hadde gitt ham alt, gikk jeg bort og etterlot henne med smerte og tre barn.
Måneder gikk. Spenningen vokste. Solveig, som hadde sett Hedda såre mor for hver eneste gang, klarte ikke lenger:
Du er ingenting! Du vil aldri bli en del av vår familie!
Hedda ropte, grep telefonen og begynte å filme alt, truet med et skandale.
Etter noen uker fikk vi stevning: Jeg hadde saksøkt min egen datter for «moralsk skade» på min elskerinne.
Hvordan kunne du, pappa? hvisket Solveig i retten, med tårer i øynene. Jeg er din datter jeg har alltid vært stolt av deg og nå gjør du dette mot meg?
Du skulle respektere Hedda, svarte jeg kaldt mens jeg holdt hennes hånd.
Kari satt i bakgrunnen og bet seg i leppene til blodet rant. Kine og Sigrid gråt stille.
Den dagen var siste gang vi så meg som far.
Blindet av begjær og falsk ungdom, mistet jeg ikke bare familien jeg mistet meg selv.
Døtrene ble igjen med mor. De vokste opp altfor raskt, lærte av egen smerte at ekte familie ikke alltid er den man er beslektet med.
Årene gikk. Kari holdt hodet hevet, selv i ensomheten. Jentene bygde egne liv.
Hedda hun dro. Da hun hadde fått alt hun kunne penger, hus, makt etterlot hun meg tom, med et lite barn og ingen sjel.
En kveld kom jeg tilbake gråhåret, sliten, med blikket til en mann som hadde mistet alt.
På dørstokken sto døtrene mine. De stirret på meg lenge, stille. I øynene deres lå spørsmålet jeg aldri klarte å svare på:
«Hvordan kunne du svikte oss, pappa? Hvordan kunne du sette en fremmed høyere enn oss? Hvordan kunne du rive ned alt vi hadde?»
Jeg sa ingenting. Jeg senket bare hodet.
Mellom oss lå kun det som aldri dør smerte og for sent angret.
