Noen ganger er prisen for helbredelse ikke penger. Jeg husker enda denne gamle historien fra en avsidesliggende fjellbygd et sted i Norge, langt unna allfarvei, der ingen veier førte innbare smale stier gjennom marka. Der levde en gutt som det gikk sagn om. Folk sa han kunne få den lamme til å gå igjen men det han krevde for hjelpen sin skremte mer enn størrelsen på lommeboka.
Ved inngangen til en skrøpelig stue sto en overdådig rullestol. I den satt en kvinne i fotsid kåpe som sikkert kostet mer enn hele huset. Mellom fingrene klemte hun en tykk konvolutt stappfull av sedler i norske kroner. Med blanding av sinne og håp rakte hun pengene mot gutten, som satt rolig på trammen.
Ta dette! Her er fem hundre tusen kroner, freste hun. Bare gjør så jeg kan gå igjen!
Gutten lot blikket gli forbi henne, ut på tunet der hans gamle mor slet bøyd under en tung favn ved. Med myk, men urokkelig gest, skjøv han hånden bort.
Gaven min er ikke til salgs for papirlapper, svarte han lavt. Den får du bare mot slit.
Kvinnen gispet, rød i ansiktet av vantro, og grep om de lamme beina sine.
Har du mistet forstanden? Jeg kan jo ikke gjøre noe! Jeg har sittet urørlig i tre år!
Gutten lente seg frem, blikket hans var skarpt og gjennomtrengende, som om han så hele hennes livgrådighet, selvsentrering og hvordan hun alltid har brukt mennesker rundt seg.
Da får du krype, til du lærer deg, hvisket han.
Plutselig knipset han med fingrene. Brått gispet kvinnen til. Det løp et støt gjennom beinet, og det sparket kraftig mot hjulet på rullestolen. Den veltet, og damen falt tungt ut i våt jord og grus.
Der lå hun, badet i skam og støv, og så opp på gutten, i håp om hjelp. Men han pekte bare mot en vedkubbe som moren hennes hadde mistet.
Vil du gå? Hjelp moren min å få veden i hus, sa han med kald røst.
Jeg kan ikke! Det går ikke! gispet hun gjennom gråten.
Men hver gang hun prøve å gi opp, kom krampen tilbake i beina, og det verket så hun måtte bevege seg. Uten noen annen utvei satte hun hendene i kald jord og begynte å krype. Time etter time, mens svetten og tårene rant, dro hun denne tunge kubben oppover, forbi møkk og steiner. Silken fra kjolen hang i laser, og de fine hendene hennes blødde.
Da solen sto lavt bak åskammen, hadde hun fått den siste kubben inn til ovnen. Utmattet lå hun på gulvet i stua. Det fantes ikke et fnugg av arroganse igjen i hennebare tretthet, blandet med en besynderlig ro.
Stå opp, sa gutten stille.
Jeg klarer ikke, hvisket hun matt.
Du har gjort det vanskeligste. Nå har du glemt hvem du trodde du var, og husket hva slit betyr.
Han rakte ut hånden sin. Hun grep den, ogsanneligkjente hun festet. Skjelvende først, så stadig tryggere, reiste hun seg opp. For første gang på tre år sto hun på egne føtter.
Blikket falt på konvolutten med pengene i støvet. Nå så hun bare gamle lapperingen verdi lenger.
Det er bare den som kjenner jordens pris som får makt over beina sine, sa gutten før han gikk inn. Gå nå. Og minn deg selv på at livet ikke kan kjøpes.
Langsomt, med bøyde knær og steg, begynte kvinnen på den smale stien ut av bygda. Hun kjente hver stein under føtteneog for første gang i sitt liv, følte hun seg virkelig rik.
