Kafeen var varm, lys og full av folk. Røde skinnbenker sto langs veggene. Det sorte og hvite rutete gulvet blenket under lyset fra taklampene. Kaffekopper klirret lavt. Folk pratet dempet sammen. Alt føltes som det pleide å være.
Ved et bord med kromkant midt i lokalet satt en sliten mann alene. Jakka var skitten og slitt. Håret sto til alle kanter. Øynene så hule ut, som om sulten og utmattelsen satt igjen i blikket hans. De fleste prøvde å unngå å se på ham. Men ikke den unge servitøren. Hun gikk forsiktig bort til bordet hans, med en hvit tallerken i hendene. En rykende grillpølse med lompe lå på tallerkenen. Uniformen i sort og hvitt var strøken, men ansiktet hennes var mykt. Omsorgsfullt. Menneskelig.
Hun satte maten ned foran ham så stille hun kunne. “Vær så god, herren,” sa hun med et lite, lunt smil. “Håper det smaker.” I et øyeblikk bare stirret mannen på maten. Så så han opp på henne. I øynene hans var det noe større enn takknemligheten slags vantro over å bli behandlet med verdighet.
“Tusen takk,” hvisket han stille.
Servitøren nikket og tok et lite skritt tilbake. Men før han rakk å løfte hånden mot tallerkenen, skrapte en stol brått mot gulvet. Alle snudde seg.
Sjefen, i mørk dress, marsjerte tvers over gulvet med et sint drag over hele ansiktet. “Hva er dette for noe?” bjeffet han. Servitøren stoppet opp. Mannen ved bordet trakk sakte hånda til seg igjen. Sjefen gikk helt bort til benken, glante på mannen med åpen avskyog slo tallerkenen hardt i gulvet så pølsa spratt ut over de rutete flisene. Tallerkenen smalt i stykker. Hele kafeen ble dørgende stille.
Servitøren gispet og holdt hånden foran munnen. Mannen ved bordet rørte seg ikke med det samme. Han bare så ned på maten som lå der, ødelagt.
Så pekte sjefen på ham, som om han ikke var noe verdt: “Dette søppelet fortjener ikke mat!”
Ordene satt som et slag. Servitøren så sjokkert ut. De andre gjestene snudde seg vekk og sa ingenting.
Da reiste mannen seg langsomt opp. Stemningen i rommet snudde. Han forandret seg ikke på utsiden, men måten han rettet ryggen påmåten han løftet hakaog hvordan blikket hans festet seg på sjefenfikk folk til å skjønne at de hadde tatt fullstendig feil av ham.
Stemma hans var rolig. Lav. Sikker.
“Det er jeg som eier stedet.”
Sjefens ansikt ble helt tomt. Servitøren ble stående stiv, fortsatt med hånda foran munnen. Eieren tok et skritt frem. Blikket hans gikk fra sjefentil servitøren. Så sa han tydelig og kontant:
“Han er ferdig her… og du”
Kafeen var varm, lys og full av folk.
