Altså, venninna mi, du må høre denne! Tror ikke du har hørt maken. Jeg heter Ingrid Lunde.
For mannen min, Henrik Lunde, var jeg bare ja, den trygge, litt usynlige kona. Slike som de til slutt begynner å ta for gitt, du vet? Den som går i ett med tapeten.
Men det Henrik aldri visste, var at jeg lenge før vi giftet oss allerede var eneeier av Solsiden Herregård, et luksuriøst hotellkompleks ute ved Norsjøen, ikke så langt fra Kragerø. Det var arv fra bestemoren min, og jeg valgte bevisst å holde det hemmelig fra alle.
Alt jeg ønsket, var at noen elsket meg for den jeg er, ikke for pengene.
Men så ble jeg bråvåken en dag.
Fredag morgen forteller Henrik meg med gravalvorlig mine at han skal på «konferanse med ledelsen, ikke noe spennende». Haha, joda. Egentlig hadde han booket en luksushelg med elskerinnen sin, Solveig Aune på MITT hotell.
Kald ironi: jeg var selv på herregården samme dag, sånn helt uanmeldt. Jeg elsker å gå rundt der litt anonymt, i lette linshorts, t-skjorte og flate sandaler.
Det var da jeg fikk øye på dem.
Henrik og Solveig, hånd i hånd, så forelska og fornøyde. Solveig gikk i en designerbadedrakt, svære solbriller og den der attityden som om verden er hennes.
Dette stedet er helt utrolig, hvisket hun. Er du sikker på vi har råd til dette her?
Henrik flirte:
Ikke tenk på det. Jeg brukte Ingrids kort. Hun sjekker aldri regningene. Altfor snill.
Det frøs til is i magen min.
Han finansierte elskerinnen sin med mitt kort, på mitt hotell!
De gikk mot resepsjonen. Da de passerte meg ute ved hagen, gløttet Solveig på meg med forakt.
Unnskyld! ropte hun skarpt. Kan du ta kofferten min, den er drittung.
Jeg sto bare der. Smilet hennes ble stivt.
Hører du ikke? Henrik, se på denne ansatte…
Henrik snudde seg.
Hviten i ansiktet hans han ble helt sjokkert. Men vent, dette er ikke alt.
Ingrid?
Solveig myste.
Kjenner du henne?
Jeg smilte rolig.
Hei, Henrik. Hvordan går det med konferansen?
Hva gjør du her? Du har fulgt etter meg?
Solveig lo hånlig.
Vent er dette kona di? Da skjønner jeg jo hvorfor du trengte et avbrekk. Hun ser jo ut som hun jobber her!
Så henvendte hun seg til resepsjonen:
Kan dere kaste henne ut? Hun ødelegger hele oppholdet mitt. Og jeg vil ha den beste suiten, nå med én gang.
Resepsjonisten så nervøst på meg. Jeg ga et lite nikk.
Selvsagt, fru. Følg med oss til VIP-avdelingen.
Solveig gliste triumferende. To vektere ble med henne og Henrik, og jeg gikk etter på avstand.
Etter hvert begynte Solveig å se bekymret ut.
Hvor tar dere oss med? Dette er jo bakveien.
Vi gikk via personalinngangen, forbi lager og parkeringsplassen for ansatte. Hun stoppet brått:
Er dette en spøk?
Du er framme.
Unnskyld?! Kan jeg snakke med direktøren?
Daglig leder dukket opp, mørk dress og sto støtt. Han så over situasjonen og vendte seg til meg:
God dag, fru Lunde. Fru Lunde eier Solsiden Herregård. Kontoen knyttet til herr Lunde er nå stengt for godt.
Solveig ble kritthvit. Jeg tok av solbrillene mine.
Solveig, jeg jobber ikke her. Jeg eier stedet.
Så snudde jeg meg mot Henrik:
Ganske naivt å være utro med min egen bankkonto på min egen Herregård.
Henrik sank sammen.
Ingrid, vær så snill
Nei.
Så vendte jeg meg til vekterne:
Vis dem ut. De har adgangsforbud for alltid.
Senere den kvelden satt jeg alene med et glass i hånda og så sola gå ned over fjorden. Fri, endelig. Etter et par uker arrangerte jeg en stor fest for å lansere Solsiden Kvinner, et tilbud for damer som skal stable livet på beina igjen.
Det var ikke svik; det var et oppvåkning. Noen ganger må man miste feil mann for å finne sin egen plass her i livet.
Du MÅ love å sende denne videre om du kjenner noen som trenger å høre det!
