I en verden hvor alt dreier seg om merker og prislapper, glemmer folk ofte det viktigste selve mennesket. Alt gikk i sakte film, slik det ofte gjør i drømmer, på en lukket veldedighetskveld i et av Oslos mest luksuriøse hotell.
Krystallkronene danset i taket over det gyldne rommet. Ingrid, iført en blendende gullkjole, lo med sin følgesvenn Harald mens de slurpet på eksklusiv vin og sendte skrå blikk mot de andre gjestene. Men latteren forsvant brått fra leppene deres da en ung kvinne steg inn gjennom svingdørene: Maren. Hun bar en enkel, tydelig brukt, lys ullkåpe og flate, slitte sko.
Ingrid la ikke skjul på sin forakt. Hun stilte seg foran Maren, gransket skoene med et såret blikk og rynket brynene. Harald lente seg ned til Ingrid og hvisket høyt nok til at flere hørte:
«Kom vaskepersonalet feil inngang i dag, tro?»
Ingrid tok et teatralsk skritt frem og lo koldt:
«Kjære vene, suppekjøkkenet er tre kvartaler unna. Du forstyrrer visst estetikken min.»
Maren vek ikke en tomme, og så Ingrid rolig og direkte inn i øynene. I drømmen virket hun urokkelig som om hele verdens tyngde hvilte lett på skuldrene hennes, men ikke preget henne.
Så fløt en eldre mann mot dem, hans dress skinte sort som olje herr Nilsen, lederen for stiftelsen. Han overså både Ingrid og Harald fullstendig, og bøyde hodet ærbødig foran Maren:
«Fru Aas! Jeg ber om unnskyldning, privatflyet deres landet tidligere enn forventet. Kontrakten om kjøpet av konsernet er klar for deres signatur.»
Rundt Ingrid ble alt stille ansiktet hennes bleknet, kjeven dirret under den myke belysningen, fingrene slapp vinglasset så det slo mot marmoren med en skjærende klirring.
Maren tok imot pennen fra assistenten, og uten så mye som å ta av seg kåpen skrev hun navnet sitt med store, drømmende bokstaver.
Så vendte hun seg til Ingrid, stemmen var lav og iskald som en norsk vinter:
«Forresten, Ingrid, dette er ikke lenger din fest. Jeg har nettopp kjøpt hele bygningen og selskapet til mannen din. Din estetikk har ikke lenger noen plass her. Vakter, kan dere vennligst hjelpe dem ut?»
Harald og Ingrid stod som forsteinet, mens sikkerhetsvaktene høye, brede som furutrær mildt, men bestemt, viste dem veien ut i den frosne Oslo-natten.
Aldri døm et menneskes styrke ut fra klærne de bærer under en gammel kåpe kan det skjule seg en drømmer som bestemmer din skjebne i morgen.
