Kjære dagbok,
I kveld kom Synnøve, min kone, over meg med et merkelig ønske.
«Du må invitere en annen kvinne på middag og kino,» sa hun med et lurt smil.
Jeg ble helt målløs. Hun lente seg nærmere, så rolig og sa:
«Jeg elsker deg, men jeg vet at det finnes en annen kvinne som også elsker deg, og som lenge har ventet på litt av din tid.»
Den kvinnen er min mor, Kari. Hun har levd alene i Oslo siden faren vår gikk bort for nitten år siden. Jobben min og omsorgen for våre tre barn har gjort at jeg nesten aldri har sett henne.
Jeg ringte henne med en gang:
«Mamma, skal vi gå på middag og kino i morgen? Bare oss to.»
«Hva har skjedd, gutten min? Alt i orden?» spurte hun bekymret.
Morsomme telefoner har alltid betydd dårlige nyheter i hennes tanker, men jeg svarte:
«Alt er bra, mamma. Jeg vil bare tilbringe en kveld sammen med deg.»
Et øyeblikk var hun stille, så bruste hun i en myk stemme:
«Det vil jeg gjerne.»
På fredag etter jobb kjørte jeg for å hente henne. Hun stod ved inngangsdøren i den kjolen hun en gang bar på vårt bryllupsjubileum vakker, pyntet, med et smil som lyste opp hele korridoren.
«Jeg har fortalt venninnene at jeg har en date med sønnen min», lo hun. «Alle venter seg å høre hvordan det gikk.»
Vi gikk inn på en liten, koselig kafe i Gamlebyen som heter Kafé Lykke. Hun tok meg i hånden, like ømt som da jeg var liten. Da servitøren kom med menyen, leste jeg den høyt for henne, for teksten var så liten at hun knapt kunne se den.
«Jeg pleide å lese menyen for deg», lo hun.
«Nå er det min tur, mamma», svarte jeg.
Vi pratet lenge om livet, om barndommens minner, om alle de små tingene som har samlet seg gjennom årene. Filmen vi skulle se, gikk vi glipp av, men jeg angret ikke. Da jeg kjørte Kari hjem, sa hun:
«Jeg vil gjerne gjøre dette igjen, men neste gang er det jeg som inviterer.»
Jeg smilte og ga henne et lett nikk.
Kun noen dager senere fikk jeg den ubønnhørlige nyheten: Kari hadde fått et hjerteinfarkt og var borte. Jeg fikk aldri sagt farvel.
Et par uker etterpå kom en konvolutt med posten. Inni lå en kopi av regningen fra Kafé Lykke og et lite brev i Karis håndskrift:
«Jeg har betalt på forhånd. Jeg visste ikke om jeg ville klare å komme, men jeg ville gjerne dekke middagen for to for deg og din kone. Du vil aldri få vite hvor mye den kvelden betydde for meg. Jeg elsker deg, gutten min.»
Det slo meg med en gang: aldri utsatt de ordene som betyr mest. Gi tid til dem du er glad i. Familien er ikke noe du legger til på agendaen senere, men noe du lever i nå.
Med et tungt hjerte, men også med takknemlighet for den lille gaven,
Anders
