Hun var ikke alene. En enkel historie Det gryende, sene vintermorgenen la et stille teppe over borettslaget. Ute i bakgården skrapte vaktmesteren ivrig snø av gangstiene med sin trofaste spade. Ytterdøren i oppgangen gikk stadig opp og igjen med et smell, idet folk hastet ut på vei til jobb. Katten Filip satt i vinduskarmen i sjette etasje og lot blikket hvile nedover gårdsplassen. I sitt tidligere liv hadde Filip vært økonom – det eneste som opptok ham da, var penger og mer penger. Nå visste han bedre. Han hadde skjønt at det finnes viktigere ting i livet. Han visste nå at ingenting smaker bedre enn et vennlig blikk, et varmt hjerte og tak over hodet. Resten ordner seg. Filip så seg over skulderen – på den gamle, velbrukte sofaen lå bestemor Valborg, hans egen redningskvinne, og sov. Katten hoppet ned fra vinduet og krøp inntil henne, med myk, lun pels tett mot det grå håret på den lille puten. Filip visste – bestemor Valborg våkner hver morgen med vondt i hodet, så nå gjorde han hva han kunne. – Filip, for en doktor du er, – mumlet bestemor Valborg med et smil, idet hun våknet, – du har nok en gang tatt bort smerten min, tusen takk lille venn, hvordan får du det til? Filip ristet nonchalant på poten, som for å si: “Dette er da ingen sak, jeg kan mye mer også!” I det samme kom et lavt, ertende knurr fra gangen. Det var Gavrik, hunden, som følte sjalusien kile i magen. I mange år hadde Gavrik vært bestemor Valborgs trofaste følgesvenn og verge. Han bjeffet høyt og tydelig hver gang det kom fremmede forbi, så alle skulle vite at bestemor Valborg var under hans beskyttelse. Derfor så han seg selv som husets sjef. “Hva var han egentlig i sitt forrige liv? Bygningssjef, kanskje? Eller politimann,” tenkte Filip, mens han så bort på Gavrik, “Alltid så mye leven, men la nå bare hunden bjeffe – kanskje føles det tryggere sånn!” – Å, dere mine kjære – hva skulle jeg gjort uten dere, – sukket bestemor Valborg og strevde seg opp fra sofaen, – snart får dere mat, og så går vi ut en tur. Får jeg pensjon til uka, kjøper jeg kylling også. Bare ordet “kylling” utløste glede i stua. Katten begynte å kna sofaen med myke, ivrige poter, malte høyt og bøyde hodet mot hennes smale, leddgikt-plagede hånd. – Din ramp, du skjønner hvert eneste ord, – lo bestemor Valborg rørt. Hunden bjeffet fornøyd, så hun visste at også han hadde skjønt beskjeden, og dyttet den store, våte snuten mot knærne hennes. “Å, levende sjeler – det blir varmere hjemme og hjertet mindre ensomt,” tenkte bestemor Valborg med et smil. “Hva skjer når jeg er borte – ingen vet. Folk sier så mangt, prøv å forstå, om du kan. Jeg kunne tenke meg å være katt, og håpe at gode folk vil ha meg. Hund klarer jeg nok ikke – jeg er for stille til å bjeffe. Men katt, tenk, jeg kunne vært snill og god. Får bare håpe jeg havner hos snille folk.” – Nei og nei, tenk at slike rare tanker ramler inn i hodet, – bestemor Valborg ristet på seg og lo litt, – sånn påvirker alderdommen oss. Hun la ikke merke til at Filip, med et lurt smil i værhårene, sendte et triumferende blikk til Gavrik. Hun vil altså bli katt, ikke hund! Nå hadde han nemlig lært seg å lese tanker, Filip – ikke et verst tillegg, egentlig. Så langt har vi altså kommet.

Hun var ikke alene. En enkel historie

Det grydde en sen vintermorgen. Ute skrapte vaktmesteren iherdig bort snø med snøskuffa i bakgården.

Inngangsdøra slo stadig igjen og slapp ut folk som hastet til jobb med kaffekoppen i hånda.

Katten Sigurd satt oppå vinduskarmen i sjette etasje og hadde full oversikt over det travle morgenlivet.

Sigurd hadde i sitt forrige liv vært finansrådgiver og brydd seg katta om annet enn kroner og aksjekurser.

Men nå hadde han lært at det var viktigere ting i livet enn børs og bank.

Han visste at et vennlig blikk, et varmt fang og tak over hodet var det som virkelig betydde noe. Resten kommer som bonus.

Sigurd snudde seg på den slitne sofaen sov gamle tante Signe, hans redningskvinne.

Katten hoppet ned og la seg tilrette i hodeenden av puta, tett inntil det grå håret hennes, og lot den myke pelsen varme henne.

Sigurd hadde skjønt at tante Signe alltid hadde vondt i hodet om morgenen, så han gjorde sitt for å hjelpe på den måten bare en katt kan.

Å, Sigurd, du er visst en liten doktor, du, sa tante Signe da hun våknet og kjente varmen, borte ble hodepinen igjen, så flink du er, tusen takk! Hvordan får du det til?

Sigurd ristet nonchalant på labben, som om han ville si: «Bare vent, jeg kan enda mer!»

Men så hørtes en lav brumming fra gangen. Det var bikkja Varg som ble sjalu.

Varg hadde vært tante Signes trofaste væpner i mange år.

Ved minste lyd utenfor døra satte han i gang et leven av bjeffing så både postbudet og naboene visste at her var huset voktet.

Ingen tvil om at han så på seg selv som sjef i husholdningen.

«Hva kan han ha vært i sitt forrige liv?» undret Sigurd og kastet et blikk på hunden. «Bygningsarbeider kanskje? Eller lensmann, for makan til bråk! Jaja, la ham holde på. Kanskje det faktisk er tryggere med ham på vakt.»

Mine to gode venner, hva skulle jeg gjort uten dere, stønnet tante Signe der hun famlet seg opp fra sofaen, nå skal dere få mat, og så går vi oss en tur snart, bare jeg får kroppen i gang.

Og hvis det kommer pensjon denne uka, spanderer vi på oss en kylling, lovte hun.

Ordet «kylling» skapte umiddelbar begeistring.

Katten satte i gang å elte sofaen med potene, malte så gardinene dirret og strøk hodet sitt mot Signes knoklete hånd.

Åh, luring, du kan alle triksene, lo tante Signe. Varg bjeffet én gang, dunket snuten i kneet hennes og signaliserte at han også fulgte med i timen.

«Tenk det, så mye liv og varme små pelskledde sjeler kan gi huset er aldri tomt, og hjertet føles aldri så ensomt,» tenkte tante Signe og gløttet ut gjennom vinduet.

«Når jeg en dag ikke er her lenger, hvem vet hva som skjer? Noen sier det ene, noen det andre, ikke lett å bli klok på. Men veit du jeg skulle ønske jeg kunne bli gjenfødt som en katt. Komme til gode folk, det hadde vært noe. Hund hadde jeg aldri klart, lager altfor mye bråk, det likner ikke meg. Men katt, det kunne jeg fått til, kosete og snill. Alt spørs på hvem som får deg, da.»

Nei og nei, der sitter jeg og dagdrømmer igjen, mumlet tante Signe for seg selv, gamle folk har jammen rare tanker!

Hun merket ikke engang at Sigurd gliste lurt i barten og skjøv Varg vekk med et overlegent blikk; se der, hun vil være katt, ikke hund, altså!

Sigurd hadde lært seg å lese tanker også ikke det dummeste å kunne.

Det er utrolig hvor rart tingene kan bli, når man får tenkt seg om.