Du, jeg må bare fortelle deg noe som har gått på repeat i hodet mitt så lenge nå. Jeg har aldri elsket kona mi, selv om jeg har sagt det til henne sikkert hundre ganger. Det har virkelig ikke vært hennes feil vi har hatt det fint sammen. Hun var aldri masete eller ufin bare snill og mild. Men kjærligheten manglet, det var det eneste som ikke stemte.
Hver kveld når jeg la meg og hver morgen jeg våknet, gikk tankene mine til én ting: at jeg måtte komme meg ut av dette forholdet. Finne en kvinne jeg virkelig kunne elske. Men jeg visste jo ikke om jeg noen gang kom til å klare det. Samtidig hadde jeg det deilig komfortabelt med Ingrid. På toppen av at hun var utrolig flink til alt som hadde med husholdning å gjøre, var hun i tillegg slående vakker. Alle kompisene mine har vært sjalu på meg, kan du tro de skjønner fortsatt ikke hvordan jeg fikk henne. Jeg forstår det ikke selv engang, hvorfor hun forelsket seg i meg.
Jeg er jo bare en vanlig fyr, totalt anonym blant tusen andre. Men hun elsket meg så rart det høres ut.
Det er nettopp hennes kjærlighet og lojalitet som har gjort det så vanskelig for meg. Og for å være ærlig, utseendet også. Jeg vet jo: Idet jeg går ut døra for godt og bryter med henne, dukker det nok opp beilere for henne på et blunk rikere, kjekkere, mer vellykkede menn.
Bare tanken på at noen andre kan legge armene rundt skuldrene hennes, gjorde meg nesten gal. Ingrid var min, selv om jeg aldri hadde følelser for henne. Jeg giftet meg med henne fordi det smigret meg at en så vakker jente skulle være sammen med meg.
Men man kan jo ikke leve et helt liv med noen man ikke elsker? Jeg trodde jeg skulle klare det, men jeg tok feil.
I morgen må jeg fortelle henne alt, der er ingen vei utenom, tenkte jeg til slutt. Og så sovnet jeg.
Neste morgen, over frokosten, tok jeg mot til meg:
Ingrid, kan du sette deg ned litt? Jeg må prate med deg om noe.
Selvsagt, hva er det, kjære?
Se for deg dette da: At vi går fra hverandre og flytter til hver vår kant av Oslo.
Hun lo:
For en rar tanke Hva er dette for et slags rollespill?
Bare hør ferdig. Det er viktig for oss begge.
Okei da, jeg prøver å se det for meg. Hva så?
Si meg helt ærlig om jeg forlater deg, finner du deg en ny mann, da?
Magnus, hva er det som har skjedd med deg? Hvorfor skulle du dra fra familien din?
Fordi jeg ikke elsker deg og egentlig aldri har gjort det.
Hva? Er du seriøs? Jeg skjønner ingenting
Jeg vil forlate deg, men jeg klarer ikke tanken på at du skal være sammen med noen andre.
Ingrid var stille noen minutter, så sa hun:
Jeg finner nok aldri noen som deg. Så du kan gå, uten å bekymre deg for at jeg blir sammen med noen andre.
Lover du?
Klart det, sa hun forsikrende.
Men vent, hvor skal jeg egentlig dra da?
Har du ingen steder å bo?
Nei, vi har jo levd sammen hele våre voksne liv. Kanskje det er best vi bare holder ut sammen, svarte jeg og sukket tungt.
Nei, ikke tenk på det. Etter at vi har skilt oss, deler vi leiligheten i to ettroms, så har vi hvert vårt sted, sa hun.
Seriøst? Jeg hadde ikke trodd du ville hjelpe meg sånn. Hvorfor gjør du det?
Fordi jeg elsker deg. Og når du elsker noen, kan du ikke holde dem igjen mot deres vilje.
Noen måneder senere var skilsmissen i boks. Etter et par uker fikk jeg høre at Ingrid faktisk hadde funnet seg en annen mann, og at hun aldri hadde hatt planer om å dele leiligheten heller den hadde hun arvet fra bestemora, så den var hennes hele veien.
Så der sto jeg, igjen med ingenting. Alene som en uteligger på Karl Johan. Altså, hvordan skal man kunne stole på damer etter det der? Jeg har ikke peiling
Hva synes du om Magnus?
Forresten, dette er basert på en sann historie en leser delte med oss. Om det ligner noe fra virkeligheten, er det helt tilfeldig og alle bilder i artikkelen er bare illustrasjon, altså!
