Da hun fortalte sin kjæreste at hun ventet barn, kunne Hanna se alt på fjeset til Pål. Det var tydelig at han ikke ventet seg å få barn, og han hadde nok ikke tenkt å gifte seg så tidlig hvis han noen gang hadde tenkt på det.
Hanna ble forelsket før hun engang fylte atten. Pål, gutten fra bygda, hadde hun likt lenge, og hele våren tilbrakte de sammen gikk lange turer mellom gårdene, badet i elva og beundret solnedgangen sammen.
Hanna skulle egentlig begynne på teknisk fagskole i byen. Men en dag skjønte hun at hun var gravid. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre.
Hva vil mamma si, eller søsteren min, eller folk i bygda?
Hun følte seg forvirret
Bestemt tok Hanna en avgjørelse hun kom ikke til å beholde barnet. Da hun gråtende fortalte moren hva som hadde skjedd, reiste hun til Oslo med tårer i øynene. Moren hennes stoppet henne ikke
Også lillesøsteren hennes vokste opp i en hektisk hverdag, og moren deres strevde med å få endene til å møtes. Nå kom eldstedatteren hjem med en slik gave
I byen gikk alt etter planen. Etterpå kuttet hun all kontakt med Pål. Han presset henne ikke tvert imot.
En bitter skuffelse festet seg i sinnet til Hanna snarere en tomhet. Hun orket ikke studere videre; moren, fortsatt sint på henne, ga ingen støtte.
Hanna måtte finne seg både jobb og hybel i Oslo for å overleve. Hun ville ikke reise hjem til bygda der sladderen gikk om henne.
Så, nærmest ved en tilfeldighet, stoppet hun foran en oppslagstavle med stillingsannonser. En annonse sto med tydelig håndskrift: Søker barnevakt til gutt på tre år, med boforhold i familien. Akkurat det hun trengte.
Hanna fikk stillingen hos en familie av lærere. Lille Rune, eneste barnet deres, ble så glad i Hanna at han alltid spurte etter henne når hun besøkte moren og søsteren hjemme i bygda.
Årene gikk og Hanna ble en naturlig del av familien i byen. Ivar Johansen og Inger Johansen, begge universitetslektorer, jobbet side om side. Etter hvert tok Hanna ansvar for alt som skulle gjøres i hjemmet: hun vasket og strøk tøy, holdt orden overalt, hjalp Rune med lekser, handlet mat og lagde de beste middagene.
Da Rune ble eldre og ikke trengte barnevakt lenger, ble Hanna boende for å hjelpe til med husarbeidet.
Hun fikk ikke mye lønn, men mat og tak over hodet var inkludert, og det passet henne helt fint. Ivar og Inger behandlet henne alltid med respekt her fant hun ro, trygghet, og varme.
Men det var én ting som sørget Hanna. For et halvt år siden hadde hun blitt kjent med Isak fra nabolaget. De gikk turer på kveldene som snart ble mer enn bare vennskap. De ble kjærester, og etter nesten tre år sammen fortalte hun sin hemmelighet at hun ikke kunne få barn.
Hun var ærlig med Isak, men igjen ble hun forlatt. Igjen smakte hun den gamle, bitre ensomheten.
Arbeidet i familien ble hennes trøst og trygghet. Hun pleide Inger og Ivar som om de var hennes egne nærmeste.
Snart hadde hun vært i familien i årevis. Rune var ferdig ved universitetet, snakket flytende engelsk, og hadde fått attraktive jobbtilbud utenlands. Han valgte seg en stilling i London.
Samtidig ble Inger syk. Hanna pleide henne trofast, og Ivar tok ekstravakter for å støtte familien og hjelpe Rune med å etablere seg.
Men dette varte ikke. På dødsleiet hvisket Inger til Hanna:
Ikke forlat Ivar, Hanna. Bli hos ham
Da Inger var borte, la det seg en tung stillhet over huset. Ivar sa lite, satt og så stille ned i tallerkenen om kveldene.
Hanna følte seg overflødig, alene. Hun måtte bestemme seg finne en ny jobb, men hun hadde ingen ordentlig utdanning, eller dra hjem til bygda, men heller ikke der var det lett å få arbeid.
En kveld etter middag stilte hun seg foran Ivar og sa lavt:
Jeg slutter, Ivar. Jeg er ikke til nytte her lenger. Det er på tide at jeg går. Takk for alt dere har gjort.
Det var som om Ivar våknet fra en lang drøm. Han løftet blikket, så forbløffet på henne, og fikk bare sagt:
Hva sier du? Skal du også forlate meg? Skal jeg bli alene nå?
Hanna ble stille. Ivar reiste seg, gikk bort til henne og tok hånden hennes. For første gang kysset han den varsomt.
Du skjønner, Hanna, du er ikke bare en som jobber her. Du har vært som familie for oss i alle år. Jeg vil ikke miste deg nå, er du klar over det?
Hun nikket, dypt rørt.
Inger ba meg også om å passe på at du ble værende. Vi har jo blitt vant til hverandre, gjennom så mange år. Bli boende her, Hanna. Gå ikke fra meg. La alt forbli som det er. Kan du ikke passe på meg, så passer jeg på deg?
De sto og holdt rundt hverandre, gråt stille ved kjøkkenvinduet. Etterpå føltes det plutselig litt lettere for dem begge.
Dagene gled rolig forbi. Hanna holdt huset i orden og ventet Ivar hjem fra jobb, av og til ringte Rune fra utlandet og lovet å komme på besøk.
Slik gikk et år, så enda et. Like før Hannas bursdag tok Ivar samtalen opp igjen: Han sa at hun betydde mer enn hun kanskje forsto, og at han ville gifte seg med henne.
Selv om de ikke i praksis levde som ektepar, mente han det var rett å formalisere det. Hanna var mye yngre, og han selv trengte noen som kunne ta vare på ham i alderdommen.
Hanna var rørt og takknemlig for forslaget, men ville vente til hun kunne snakke med Rune. Da han endelig kom hjem, tok Ivar temaet opp igjen.
Rune var helt enig han var glad i Hanna som om hun var hans egen mor. På den tiden hadde han både jobb og leilighet i utlandet og var gift.
Så ble det til at Hanna, etter så mange år, ble Ivars kone. Kjærligheten mellom dem var like sterk og inderlig som hos andre ektepar.
Hun fortsatte å kalle ham Ivar Johansen, alltid med respekt, og han svarte alltid kjærlig med bare Hanna. Hanna hadde aldri vært lykkeligere.
Hver dag ba hun en stille bønn for helsen hans, og ønsket at han skulle få mange flere år.
Og om noen så dem i parken sammen, ville ingen tro at båndet mellom dem var så dypt og sterkt, og at de hadde delt livet sitt i så mange år.
