Min mann hadde en bestemor. Hver sommer tilbrakte han hos henne. Hun hadde ingenting imot det. Den gangen drev hun sitt eget firma. Hun ordnet alt selv og solgte medisinske urter til apotekene. Mannen min vet ikke nøyaktig hvordan hun organiserte virksomheten, men han husker godt at hun tjente ganske mye til å være den tiden. Bestemor var en dame med en helt spesiell personlighet. Hun elsket mannen min høyt og sparte aldri på matbudsjettet, men ga aldri penger til små gleder eller fornøyelser. Alle trodde hun sparte til noe stort. Hjemme hos henne sto store klesskap med mange hyller, og alt var låst med nøkkel.
Som barn var mannen min flere ganger nysgjerrig på hva som var inni disse skapene, men hun svarte alltid at alt der hadde med arbeidet hennes å gjøre. Senere forandret tiden seg. Plutselig florerte privat næringsliv, og konkurransen tok henne igjen. Da begynte hun å jobbe som healer. Hun tok aldri betalt for hjelpen sin, men hun fikk besøk av velstående folk fra hele området. Vi besøkte henne mens hun fremdeles levde. Livet hennes var veldig fattigslig, hun gikk rundt i gamle klær og spiste svært enkelt. Vi tok med oss mat når vi kom, men hun nektet å ta imot. Hun sa at vi ikke måtte skjemme henne bort hun var vant til å leve slik.
Da hun døde, arvet mannen min huset hennes. Da vi kom for å ordne alt etter henne, oppdaget vi at matboden var stappfull av matvarer men alt var utgått på dato for lenge siden. Det viste seg at takknemlige klienter hadde gitt henne det, men hun spiste det aldri. Det virkelig overraskende ventet oss da vi åpnet skapene hennes. Der fant vi haugevis av dyrebare gjenstander fra nittitallet, nærmest som et museum av sjeldenheter. Det var mengder av alt. Hvorfor hadde hun bundet opp pengene sine i ting som bare tapte verdi? Jeg forstår meg ikke på denne kvinnen.
Livet lærte oss noe skjørt: Rikdom handler ikke alltid om penger eller ting, men om hvordan vi velger å leve og hva vi til syvende og sist setter verdi på.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
