Mål sjelen, prøv med fornuften
Åh, jenter, dere aner ikke! Svigermoren min har virkelig fått det for seg. I går kom hun på døra med en stor gryte fårikål! Hva sier dere til det? Hun mente visst at min fårikål ikke var god nok, for sønnen hennes er vant til hennes. Sonja skjøv kaffekoppen til side og tok et glass rødvin i stedet. Hvor kommer disse damene fra? Sier det bare skal vi ende opp som svigermødre alle sammen? Hvis ja, lås meg inne på hytta i skogen, slik at jeg aldri finner veien hjem!
Slapp av, Sonja, sa Lise og strøk henne over hånden. Kanskje hun bare er inne i en slags overgangsalder eller kjeder seg. Det er jo bare dere to, og nå har hun ikke en jobb å gå til. Da må hun liksom gjøre godt. Tenk på det fårikål! Kunne hun ikke bare sagt tusen takk og bedt om litt mer? Da slipper du å lage mat en stund. Bare la henne holde på.
Det er lett for deg å si! Snart flytter hun kanskje inn til oss! Akkurat nå holder det at hun allerede driver på slike ting. Husker du undertøysettet vi kjøpte før jul?
Til gave?
Ja. Hun kastet det.
Hva? Hvordan da? Lise holdt på å søle teen i forskrekkelse så duken ble lett gul.
Det er ikke bra for helsa! sa hun. Trusene passet ikke, mente hun! Sonja lo nervøst. Jeg våget ikke en gang å si hva det kostet, ellers hadde hun nok satt teppet i halsen.
Hør nå her, gliste Lise. Hun prøver jo bare å bry seg om helsa di, noe må hun jo drive med.
Hvorfor må hun snoke i undertøyskuffen min, da?
Spør henne! Sonja slengte en serviett på bordet og begynte å klappe væte. Åh, se nå! Den flekken går aldri bort!
Ro ned nå. Olga, som hadde vært stille, tok servietten, skjøv kaffekoppen nærmere Sonja og så mildt på henne. Du stresser for mye. Slik kan du ikke holde på.
Jeg holder på å bli helt sprø! Det var så greit da vi bare leide leilighet. Da kom hun aldri innom. Jeg kunne gå hjemme, jobbe i ro og fred, planlegge bestillinger, ingen forstyrrelser. Men at jeg jobber hjemme, vil hun ikke forstå. Hun innser ikke at jeg tjener nesten like mye som sønnen hennes. Etter at vi fikk kjøpt leiligheten, føler jeg meg som en amøbe under mikroskopet. Hun kommer når hun vil, roter i ting, og alt fordi hun hjalp oss med egenkapitalen. Nå er jeg i gjeld til evig tid! Sonja hikstet.
Bytt lås.
Jeg kan ikke. Mannen min gir henne uansett en ekstra nøkkel. For hun er jo mor. Og blir han sint, da blir det ordentlig dårlig stemning! Skilsmisse er nærmere!
Er du gal? Du, som var tøffest av oss på skolen, du har jo alltid vært bunnsolid. Hvor forsvant den? Lise ristet beklagende på hodet.
Den havnet vel blant uoppfylte drømmer. Sonja drakk et langt glass vin og pustet ut. Nei, jeg får ta meg sammen. Ellers blir jeg gal. Snart blir sønnen min redd for meg. I går spurte han hvorfor jeg var så sint. Hva skal jeg si? At bestemora hans har jaget sinnatroll over meg? Dere har rett, jenter, slik kan det ikke vare
Nettopp! Neste gang finner jeg meg en mann uten mor, så det ikke er noen andre å koke fårikål for enn meg! Lise vinket på servitøren. La oss spise dessert. Sukker hjelper for nervene.
God idé, kremtet Sonja, tørket øynene og smilte. Forresten, vil dere se bryllupskaken jeg laget sist? Overrasket meg selv litt!
De lente seg over Sonjas mobil.
Wow!
Sonja! Hvordan fikk du til at det henger i lufta? Det er jo så pent!
Hemmelig teknikk! Sønnen min bygde noe med klosser, jeg stjal ideen. Nå har jeg seks bestillinger for to måneder, men aner ikke når jeg skal lage dem.
Gjør en deal la svigermor være sammen med barnebarnet mens du baker! La henne ha noe å gjøre!
Lise, du er naiv! Hun mister straks all energi og blir syk så fort det kommer snakk om barnepass.
Hva om du sender dem på besøk til bestemor sammen med faren?
Sonjas hånd stanset over koppen.
Olga! Du er et geni! Da slipper de å forstyrre her, og hun får kokt fårikål for sønnen sin, dessuten på egen tallerken. Bare gi smågodt til han lille. Da holder hun seg våken!
Jentene lo, og visste, sønnen til Sonja blir totalt hyperaktiv etter sukker. Derfor passet hun alltid ekstra på i bursdager så han ikke spiste for mye.
Forresten, Olga, hvordan er det med din svigermor? Du har vært så stille i kveld. Er hun snill?
Med meg? Siden bryllupet har det vært rolig, begynte Olga egentlig så rolig at det nesten føles feil.
Kanskje du fikk jackpot en normal svigermor. Ikke alle er så livlige som Sonjas!
Olga ble stille, og stilte seg spørsmål; hun husket godt hva svigermoren Marit sa på bryllupsdagen:
Olaug, jeg er verken kake eller penger, og du kjenner meg ikke. Jeg er sær og gjør ting på min måte. Familie betyr alt for meg, sønnens lykke er det viktigste. At han valgte deg, må det være grunn til. Jeg ser kanskje ikke så mye ved deg enda, men du er pen, og har tross alt mastergrad. Resten får tiden vise. Jeg blander meg ikke unødig inn. Jeg hjelper om det trengs, men ellers får vi se.
Den åpenheten forundret Olga.
Hun hadde møtt Alexander på et bryllup. Mens jentene sto klare for å fange brudebuketten, kom han bort til henne lav, kraftig, og hun raget nesten et hode høyere på høye hæler.
Hvorfor prøver du ikke å fange buketten? Vil du ikke gifte deg?
Nei, faktisk ikke.
Hvorfor ikke? Er ikke det enhver kvinnes drøm?
Noen vil bare bli elsket og elske, ikke bare stå i kirkeboka liksom.
Men hvorfor står du ikke og hopper du også?
Jeg kan knapt stå i disse, skrekkelig å hoppe!
De endte opp med å prate hele kvelden, og han fulgte henne hjem, kysset hånden og fikk nummeret hennes. Hele natten satt hun og tenkte på det ene kysset og hva bestemoren ville ment.
Bestemoren Elsa hadde oppdratt henne alene etter at Olag hadde mistet faren som liten, og moren hadde dratt til Oslo for å arbeide. Først sendte hun brev og gaver, så sluttet det helt. Elsa ble Olas egen familie.
Da Elsa ble syk, endret livet seg dramatisk. Alt ble studier og sykehus. Men Elsa gav aldri opp.
Studer og klar deg selv, Olaug. Jeg kan ikke være til hjelp lenge, men la meg få gå i ro, uten å uroe meg for deg!
Olga tok ansvar, studerte og jobbet. Lise, som var datter av en møbelfabrikkeier, skaffet henne jobb.
Pappa tviler, men jeg vet du ikke svikter!
Lise, handlekraftig og vakker, lyktes med alt utenom kjærligheten.
Alle menn er sære, rent ut sagt. Jeg skulle hatt tre barn nå! Hvor er min mann? Han må melde seg nå!
Lise og Sonja var Olgas nærmeste. De hadde gått på skole sammen, vært gjennom alt sammen, uansett bakgrunn. Lise med solide familierøtter, Sonja oppvokst hos kun moren, og Olaug selv, oppfostret av bestemora. Da arvespørsmål kom opp, tok Lise ansvar.
Mamma prøver seg på arven din jeg drar henne gjennom rettssalen!
Ikke gjør det, Lise. Mamma skjønner nok at Elsa mente det godt.
To år etter giftet Olag seg med Alexander. Lise fanget buketten, fanget nærmeste kompis og spurte om de skulle danse. Det ble med noen dater, med Lises brutalt ærlige oppsummering:
Ikke min type.
Olga forsto, og spørsmålet la hun død.
Maxim, Alexander sin kompis, var ofte innom. Han smigret Olaug, skrøt til Marit om hennes egenskaper, men Marit så bare tålmodig på.
Så kom barnet, og lykken var total. Legene hadde sagt sjansene var små; de skulle sette i gang fertilitetsbehandling. Men så skjedde det! Olaug gråt av glede, Alexander holdt henne, men Marit var dempet.
Hva er det? spurte Alexander på bilturen hjem.
Alt for fort, sa hun bare stille.
Stoler du ikke på Olaug?
Hun ville aldri ljuge mot deg, sa Alexander, halvt sint.
Nei, dette skal du ikke tenke mer på! Men jeg gleder meg, svarte Marit, etter en stund.
Da Jakob ble født, forsvant Olaug inn i småbarnslivet. Marit trådte aldri inn ubedt, men stilnet aldri hvis Olaug ba om hjelp.
Olaug! Hallo? Lise viftet i ansiktet hennes. Du er så fjern.
Jeg bare tenker.
Hun kikket bort på mobilen: fremdeles ingen melding eller oppringing fra Marit. Hun er virkelig den drømmesvigermoren. Det var faktisk Marit som insisterte på at Olaug gikk ut med venninnene.
Gå! Du trenger lufta. Jeg steller med Jakob.
Takk, vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det.
Likevel satt det en liten grus i maskineriet i relasjonen. Bare en liten stein, nesten usynlig, men den lå der, og stakk litt for ofte.
Lise holdt lattershow om sine mannlige bekjentskaper, og Olaug prøvde å høre etter, men tankene var et annet sted.
Så plutselig kimte telefonen. Marits stemme lød lav og kvalt:
Olaug
Resten kom i et tåkehav av hendelser. Venner slo henne av og på kinnet, noen ringte taxi, Lise ordnet og styrte, Sonja bød på isvann. Hjemme møtte en gammel, knekt Marit henne. Hun ga Lise beskjed om å ta med seg Jakob og spurte stille:
Kan du bli med meg? Jeg er litt redd.
Alexander omkom. Bilen hans traff et åpent kumlokk og ble slengt over i motsatt kjørefelt, rett inn i en lastebil.
Olaug fanget, dyppet i sorg. Noen dager gråt hun stille, noen vasket hun intenst leiligheten for å fylle tiden. Hun tilbød Marit å flytte inn, men Marit sa nei.
Jeg klarer ikke. Hans ting, rommet hans, alt står der. Av og til kjennes det faktisk som han skal komme inn og be om pannekaker.
Det gjorde han aldri til meg…
Skulle ikke også vi få ha vårt eget? Marit smilte svakt. Han insisterte alltid på at dine var best.
Jakob trippet mellom mor og bestemor; forstå hvorfor pappa ikke var der, klarte han ikke.
Men Olaug merket at Marit tødde opp sammen med barnebarnet, og ba henne stadig om å hjelpe mer.
Halvåret gikk, julen nærmet seg, og sorgen bygget seg opp igjen. Skiferien som Alexander hadde drømt om, var bestilt.
Jeg prøver bakkene, du og Jakob bygger snømann!
Lær deg å stå rett på skiene før du bestiger fjell, du!
Ha, ha! Jeg har vunnet deg, da klarer jeg fjellet og!
Olaug vurderte å avlyse. Men Marit kom henne i forkjøpet.
Hva om vi drar sammen? Du, jeg og Jakob. Kanskje det hjelper. Det er Jakobs første jul han kanskje husker.
Olga ga etter.
De reiste til Geilo. Vinteren var grå og regntung, bare én gang gikk de til fjorden og så brenningene kaste seg mot land.
Så dystert, mumlet Olaug, justerte lua på Jakob som lo og hoppet ved sjøen.
Det er livet som slår inn, Marit omfavnet seg selv.
I et uventet øyeblikk omfavnet Olaug henne bakfra. Det føltes naturlig.
Det er godt at dere er igjen, hvisket Marit.
Er igjen?
Ja, dere. Jeg holdt på å miste dere også.
Jeg skjønner ikke hva du mener.
Maxim, Marit spyttet ut navnet, og Olag rynket pannen.
Hva da?
Han kom til meg uken etter fortalte at Jakob ikke var sønnen til Alexander, at du må ha vært sammen med noen andre. Hintet til seg selv, jeg vet ikke.
Og du trodde?
Tenker du virkelige jeg hadde vært her hvis jeg trodde på den løgnen? Marits blikk var fast i hennes. Jeg sendte ham på dør.
Hvorfor?
Fordi han løy. Og viktigst av alt: Alexander stolte på deg fullt og helt. Vi kjente ikke hverandre godt så lenge dere var sammen, Olaug, men om du vil, kan vi lære hverandre å kjenne. For min del er det viktigst å være familie. Trenger du meg, er jeg her, men det er ikke deg det haster for. Det er meg.
Ikke vær redd, sa Olag. Vi er familie. Bestemoren min sa alltid; Hva slags familie er det hvis man ikke står sammen? Bare tom lyd.
Jeg vil ikke at vi skal være… tom lyd, sukket Marit, løftet opp Jakob. Er du kald? Kom, la oss gå, vi skal ikke miste middagen. Fortell meg mer om bestemoren din, Olaug.
De gikk gjennom regnvåte gater, og for første gang snakket de sammen uten filter. En gang stoppet Olaug og spurte:
Hvorfor gjorde han det, tror du? Maxim altså.
Noen er bare såret eller bitre, vil stikke. Det handler ofte ikke om deg. Ondskap finnes. Det gjelder å ikke la seg rive med.
Olaug fortalte aldri at Maxim hadde prøvd seg på samme løgn da han kom til leiligheten. Lise hadde jaget ham på dør, og hun sa bare:
Ikke tenk mer på ham. Han er verken venn eller fiende. Bare… verre enn begge deler.
Nå forsto Olaug hva som hadde ligget bak.
Resten av ferien gikk til samtaler, og våren etter fant Olaug frem gamle pensko og brudekjolen til Lise og lo:
These skoene må være tortur!
Absolutt! Litt må du lide for å være fin, lo Marit og hjalp til.
Lise ventet på henne ved bryllupet festlig og energisk.
Kom! Ikke la meg vente, det har jeg gjort lenge nok!
Sonja snudde seg, la hånden på magen:
Uten svigermor i helga hadde det ikke blitt kake på Lise, hvisket hun.
Fortsatt konflikter?
Nei, vi ble venner denne gangen. Men se kaken jeg jobbet i tre dager, og så ble pynten skjev i bilen!
Sonja, du er genial! humret Lise som snek seg til en ekstra bit.
Jeg tar deg senere, nå skal jeg danse!
Ved siden av Olga satt Marit og lo med Jakob på fanget. Sonja så etter dem og spurte:
Hva kaller du henne nå? Mamma?
Jeg tør liksom ikke helt…
Tull! Hadde jeg hatt en slik svigermor…
Olaug så bort på Marit og smilte. Jo, det ordet passet. Mamma.
For i en familie kommer man alltid nærmest hverandre når det trengs. Også når sårheten eller en stein i skoen gnager. For på ekte norsk vis den som står han av sammen, har styrken til å vokse videre.
