Jenta mi, kan du gi meg bare en fjerdedel brød, så skal jeg betale deg i morgen. Jeg kjenner svimmelheten komme av sult
Nei, dette er et bakeriutsalg, svarte de meg, vi tar ikke imot flasker. Kan du lese? Det står tydelig: Flasker må leveres på returpunktet, så får du pant og kan kjøpe brød for de pengene. Hva ønsker du egentlig?
Jeg visste jo ikke at returpunktet kun var åpent til klokka tolv. Kom for sent rett og slett. Aldri før hadde jeg vært nødt til å samle flasker. Fortvilelsen tok tak i meg mens jeg gikk bortover, rådløs over hvor jeg skulle få penger fra.
Ja, da får du stå opp tidligere. I morgen tidlig kan du levere flaskene, så er du velkommen igjen, sa de.
Jenta mi, gi meg bare en fjerdedel brød, jeg lover å betale deg i morgen. Jeg er så sulten at hodet snurrer.
Det var tydelig at den eldre kvinnen syntes det var svært flaut å be, men hun holdt ryggen rak.
Beklager, svarte ekspeditrisen, jeg driver ikke veldedighet. Selv har jeg knapt råd til å klare meg. Det er mange tiggere her, så ikke bli stående og forsinke køen.
God dag, sa ekspeditrisen til mannen som sto ved disken. Vi har fått inn ditt favorittbrød. Ferske wienerbrød med aprikos, de med kirsebær er fra i går.
God dag, svarte mannen tankefullt. Jeg tar et brød med nøtter og tørket frukt. Og seks wienerbrød med kirsebær.
Med aprikos, poengterte ekspeditrisen. Ja, da tar jeg det, svarte han.
Han stirret ut i luften med øynene i egne tanker, og la ikke merke til den eldre kvinnen som stod nær ham og så bort på ham.
Gjennom vinduet i boden rakte ekspeditrisen ham varene. Han dro frem en tykk lommebok og betalte med en stor seddel. Blikket hans gled et øyeblikk over ansiktet til bestemor og festet seg på en stor brosje på jakkeslaget hennes.
Den eldre kvinnen så slett ikke ut som en tigger. Hun hadde et dannet uttrykk og førte seg med verdighet. Klærne hennes var gamle, men rene og ordentlige.
Pål satte seg inn i bilen sin, la varene på passasjersetet og kjørte videre.
Ikke langt unna lå kontoret til bedriften hans.
Idet han kom inn, møtte sekretæren Marthe ham.
Pål Andersen, kona di ringte hun ba deg ringe tilbake.
Oi, Marthe, er det noe galt? spurte han bekymret.
Pål Andersen eide et firma som solgte hvitevarer. Han startet virksomheten på tidlig nittitall, og med kløkt og pågangsmot vokste firmaet raskt.
Kontoret hans lå i utkanten av Drammen. Han kunne ha leiet lokaler i sentrum, men mente det var unødvendig å bruke penger på det.
Pål hadde bygget en pen enebolig hvor han bodde sammen med kona og de to sønnene.
Om et par uker skulle han bli pappa for tredje gang, så telefonen fra kona gjorde ham urolig.
Sigrid, hva er det? spurte han.
Pål, de har kalt oss inn til skolen. Erik har vært i slåsskamp igjen.
Kjære, jeg vet ikke om jeg får tid. Jeg forsøker å lande en stor avtale nå.
Pål, du vet det er vanskelig for meg å gå alene slik det er nå
Nei nei, du skal ikke gå noen steder, Sigrid. Ta det med ro, jeg finner tid. Jeg lover.
Erik får straff om han fortsetter slik, jeg mener det! Unnskyld, kjære. Jeg må jobbe videre ikke vent på meg til middag.
Ah, du er jo aldri hjemme. Barna ser deg ikke du drar før de står opp og er hjemme når de sover. Jeg bekymrer meg for deg. Du hviler aldri.
Sånn er jobben nå. Jeg håper det bare blir slik en uke til, så roer det seg. Og når du skal på sykehuset, hvem skal passe barna?
Slapp av, jeg finner på noe. Om vi så må ha barnevakt.
Jeg liker ikke tanken på fremmede med barna hele dagen.
La oss prate senere. Du har nok å gjøre, og det har jeg også.
Av og til føles det som om du ikke bryr deg om oss.
Sigrid, jeg gjør alt for deg og ungene for deg, Erik, Marius og lille jenta vår, som snart kommer.
Beklager, jeg burde ikke sagt det. Jeg savner deg bare, vil ha deg oftere hjemme.
Pål ble igjen sent på kontoret. Da han kom hjem, sov barna; Sigrid satt oppe og ventet på ham i stuen.
Unnskyld, kjære, jeg var ikke snill i dag.
Slapp av, du må tenke på deg selv. Du skulle ikke ventet. Kom, vi går på kjøkkenet, så kan jeg varme opp litt mat til deg.
Nei, tusen takk, jeg er ikke sulten. Jeg bestilte noe til kontoret, forresten tok med wienerbrød med aprikos. Fantastiske, de får man ingen andre steder. Og brødet med nøtter og tørket frukt
Ja, wienerbrødene var gode, men brødet fallt ikke helt i smak hos barna.
Pål ble stille og tenkte på den eldre kvinnen han hadde sett ved brødboden.
Gå og legg deg, kjære. Du skal jo avgårde før sola står opp i morgen også, sa Sigrid. Pål Er det noe galt på jobben?
Nei, det er det ikke. Om jeg får landet denne avtalen, blir alt enda bedre.
Du er utslitt, Pål.
Nei, jeg prøver å huske. I dag traff jeg en eldre dame ved bakeriet. Jeg var så oppslukt at jeg ikke hørte alt som ble sagt mellom henne og ekspeditrisen, men ansiktet hennes virker kjent. Jeg kan ikke få brosjen og jakken hennes ut av hodet…
Pål hadde alltid hatt et godt hjerte og var hjelpsom mot andre.
Den eldre kvinnen han hadde sett ved brødboden, forlot ikke tankene hans. Han angret bittert på at han ikke hadde hjulpet henne da hun trengte det mest. Han ble også plaget av det kjent med ansiktet hennes, men kunne ikke huske hvorfor.
Dagen etter kom Pål tidlig til kontoret for å gjøre regnskap og fikse noen små utfordringer.
“Kanskje jeg bare er trøtt, eller så er det hoderegningene som går tregt,” smilte han for seg selv.
Plutselig utbrøt han: Kan det ha vært Mathilde Birkeland? Det stemmer brosjen og jakken! Jeg har ikke sett henne på 17 år, men hun har forandret seg mye.
Mathilde Birkeland var tidligere matte-lærer, elsket av alle. Til og med foreldrene konsulterte henne jevnlig.
Hun giftet seg sent, i en alder av 38, og fikk en datter som dessverre var svak og syk. Datteren deres døde bare tre år gammel.
Etter tapet gikk Mathilde og mannen hver sin vei.
Hun delte sin kjærlighet med elevene sine.
Barndommen til Pål var hard. Han ble oppdratt av bestemoren sin etter at foreldrene døde i en ulykke på vei til gårdsarbeid.
Pål var en klok og arbeidsom gutt. Han forstod tidlig at det krevdes innsats for å lykkes i livet. Lærerne skrytte av ham, og Mathilde Birkeland brydde seg spesielt om ham.
Han var ofte hjemme hos henne da han var tenåring. Mathilde bodde alene i en enebolig og bad ham komme og hjelpe til i hagen og huset.
Hun visste at Pål og bestemoren levde trangt og ofte manglet mat. Etterhvert tilbød hun ham småjobber og da var det alltid rikelig mat til overs.
Mathilde bakte selv brød i oven i kjøkkenet sitt, og var stolt over brødformen hun hadde arvet av egen bestemor.
Brødet hennes var alltid mykt og luftig. Pål mente han aldri hadde smakt bedre i livet.
Hvis du mener det er det beste, må du dele med bestemoren din og så skar Mathilde av mer enn halve brødet.
Pål drømte seg helt bort i minnene, og la ikke merke til at medarbeiderne kom på jobb.
Han visste at huset til Mathilde for lengst var revet, og at det nå sto boligblokker der. Han kontaktet en gammel venn i politiet for å finne adressen hennes, og en time senere visste han hvor hun bodde.
Jobben hindret ham i å dra med en gang, men sent på kvelden fortalte han Sigrid om Mathilde Birkeland.
Jeg tenkte, Sigrid, at hvis Mathilde er like klok og omtenksom som før, kunne vi kanskje spørre henne om å bo hos oss og passe på barna mens du er på sykehuset? Hun har lært meg mye og hjulpet meg i livet jeg kan ikke la henne leve i nød.
Selvfølgelig, kjære, dra til henne og inviter henne hit. Hun kan kanskje også overbevise Erik til å roe seg hun har jo vært lærer!
Du aner ikke for en overtalelsesevne Mathilde har, smilte Pål.
De hadde et ekte fellesskap.
Først søndag fikk Pål tid til å besøke henne. Han kjøpte en blomsterbukett og dro til Mathildes nye adresse.
Med hjertet i halsen ringte han på. Mathilde åpnet. Ansiktet var magrere, øynene mindre livfulle. Hun smilte likevel da hun så ham.
God dag, Mathilde Birkeland. Jeg er Pål Andersen, gikk ut fra skolen for 17 år siden.
Hei, Pål. Hvordan kunne jeg glemme deg? Jeg kjente deg igjen da du kjøpte brød.
Beklager, Mathilde, jeg var opptatt i egne tanker og ikke tilstedeværende. Trodde kanskje jeg virket brydd
Den eldre læreren felte noen tårer.
Jeg lette etter deg, jeg er glad jeg fant deg sa Pål mens han ga henne blomstene.
Takk. Har ikke fått blomster siden 1. september, fire år siden og da jeg sluttet på skolen. Eller, det var vel mer at jeg måtte slutte.
Unnskyld, jeg kan ikke by på kaffe pensjonen kommer ikke før om to dager.
Jeg har kommet for å be deg bo hos oss. Vi har god plass. Jeg er gift, to sønner og snart en datter.
Nei, Pål, jeg kan ikke belaste deg og dine. Din familie ønsker neppe en fremmed inn.
Mathilde, det er ikke veldedighet. Jeg tilbyr deg jobb. Sigrid og jeg vil gjerne ha deg våre barn trenger en klok voksen. Min eldste slåss så mye på skolen Klarer du det?
Jeg fyller sytti neste år, men jeg kan klare det!
Pakk sammen, Mathilde bli med hjem og møt familien min.
Fra den dagen flyttet Mathilde Birkeland inn hos oss, og trengte aldri mer å bekymre seg.
Sigrid elsket å prate med denne kloke, rolige dama med lærerbakgrunn. Hun ble et funn for familien.
En og en halv uke senere kom gledens øyeblikk datteren vår kom til verden, og vi kalte henne Ragnhild. Mens Sigrid var på sykehuset, storkoste sønnene seg hjemme hos Mathilde. Hun laget god mat og hjalp til med skoleoppgaver.
Pål og Sigrid var trygge barna var i gode hender.
Erik, som før var kjent for sitt hissige temperament, roet seg betraktelig. Mathilde hevet aldri stemmen, men det var som om hun virkelig kunne overbevise ham med sin ro.
Så kom dagen da Pål hentet Sigrid og lille Ragnhild hjem fra sykehuset.
Å, kjære, jeg har savnet dere! sa Sigrid og klemte guttene sine.
Alt har vært flott! smilte lille Marius.
Mamma, vi bakte brød med Mathilde! skrøt Erik.
Det var kjempegodt, men Mathilde sier at i den gamle vedovnen blir brødet enda bedre det savner hun, la han til.
I etterkant tenker jeg på hvor lett det er å overse andres nød når man har det travelt. Jeg hadde aldri blitt den jeg er, uten Mathildes støtte og varme og nå, som voksen, fikk jeg takket henne tilbake. Det viktigste har ikke alltid med penger å gjøre, men medmenneskelighet. Når livet gir deg mulighet, ikke vent grip sjansen til å gi videre.
