Du, la meg fortelle deg en historie, for den rørte meg virkelig. Så, det var ett år siden Anne gikk bort, og Ivar satt hjemme i huset sitt i Drammen og stekte seg noen poteter, åpnet et glass med syltede agurker. Det var en stille ettermiddag. Plutselig banker det på døra.
Er det du, sa han og smilte da han så naboen, Vera, stå på trappa. Han inviterte henne inn, og hun takket ja til å sette seg ved bordet. De satt der en stund, sa ikke så mye, men tankene gikk til Anne.
Plutselig tok Ivar opp en konvolutt fra lomma.
Vera, denne her ga Anne meg før hun gikk bort, forklarte han rolig og strakte den mot henne.
Men den er vel til deg? utbrøt Vera forbauset.
Bare les, sa Ivar lavt. Det gir kanskje mer mening.
Vera åpnet konvolutten, brettet opp brevet og stoppet opp.
—
Svigersonen hadde lovet å hente Vera Andersen på hytta i Svelvik lørdag morgen. Det var litt trist å skulle dra, men det var jo slutten av oktober, vannet var stengt, og det var bare å komme seg hjem til Oslo.
Ve-e-r-a! Vera Andersen, er du hjemme? ropte nabohytteieren Ivar Nilsen og banket på døra.
Kom inn, Ivar, jeg pakker fortsatt. Svigersønnen min skal hente meg overimorgen. Blir sikkert kjeft igjen for at jeg har med meg for mye, men hva skal jeg gjøre? Det er jo nesten ingenting mine egne ting, det er bare epler og grønnsaker og syltetøy! Det var så godt epleår i år, har tørket masse eplebiter, laget agurker, lecsjo og syltetøy. Alt er jo for barna og barnebarna jeg trenger ikke så mye selv.
Ja, du sier noe der, svarte Ivar. Jeg skal også hjem snart, men holder ut litt til. Det er så fint nå på høsten, og Anne var så glad i denne tiden. Men vet du hva jeg tenkte på, Vera? Husker du hvordan vi alltid samlet oss avslutningen av hyttesesongen? Da var fortsatt Sergei, mannen din, her barna små, vi unge… Nå vokser det nesten bare ugress på tomtene. Før holdt alle alt så ryddig, og epletrærne var små, ingenting rakk vel å vokse ordentlig, trodde vi. Ja, grunnen til at jeg kom over, Vera i dag er det et år siden Anne gikk bort. Jeg ville minnes henne litt. Og så har jeg en liten ting jeg vil snakke med deg om. Har stekt poteter. Kom bort og sitt med meg, så tar vi en liten matbit og tenker på Anne sammen? Jeg har faktisk en sak på hjertet jeg gjerne vil ta opp.
Selvfølgelig, Ivar, ta med deg noen av mine agurker, da. Kommer om en halvtime, skal bare pakke ferdig.
De to familiene hadde vært venner i mange, mange år. De hadde bygd hytter sammen, satt trær i bakken, feiret bursdager og hjulpet hverandre. Sommeren var nesten som et lite ekstra liv, og hver sommer levde de det sammen. Nå var barnebarna til Vera på besøk hver sommer hun hadde alltid nok å gjøre. Sergei hennes hadde vært borte i syv år allerede. Men Anne og Ivar holdt henne fortsatt med selskap eller, det gjorde de før Anne gikk bort i fjor høst. Anne var så stolt av å ha gått ned i vekt, var så fin. Så plutselig så det bare slutt. Og sommeren i år var liksom annerledes. Ivar klarte ikke helt å finne roen, gikk rundt og grov i hagen, selv om det ikke var noen der til å plante mer. Han bråkte i boden, det var visst ikke mye som gikk på skinner. Vera sine barnebarn kom nesten ikke, de var på ferie og på leir med foreldrene isteden. Hun tenkte ofte, hvem er det egentlig jeg planter for? Men hun vannet og luket for å holde seg i aktivitet.
Vera sukket, skiftet på seg, og gikk over til Ivar slik hun hadde lovet.
Han ventet ved kjøkkenbordet. Nystekte poteter, tomater og de syltede agurkene hun nettopp hadde gitt ham.
Sett deg, Vera, barna mine kommer i morgen, men i dag minnes vi Anne. Se her, jeg har funnet gamle bilder, sa han. Her planter Sergei og du surkirsebær. Og se, hele gjengen har vært på sopptur sammen. Der griller vi se på leirbålet, Anne myser mot røyken. Ivar fylte opp to små glass med akevitt. Så skåler vi for Anne og Sergei. De satt tause en stund, knasket agurk. Så tok Ivar plutselig konvolutten frem.
Vera, lov meg at du ikke blir forfjamset, men bare hør hva jeg har å si. Det var i fjor høst Anne ble borte, og akkurat før vi dro fra hytta i august, ga hun meg denne. Vi mimret om livet vårt nesten hver dag, følte at vi levde alt på nytt. Vi så gamle norske filmer vi var så glade i, snakket om alt mulig. Så sier hun plutselig:
Ivar, kan du love meg å gjøre det jeg ber deg om? Ikke protester, du skjønner det du også.
Så sørget hun for å skrive dette brevet, det vet du jeg aldri kunne kastet.
Les, sa Ivar og ga konvolutten til Vera.
Men Ivar, det er jo til deg…
Les bare, så forstår du.
Vera åpnet brevet og leste i Annes håndskrift:
“Kjære Ivar, om jeg må gå litt før, så skal du vite at livet må fortsette, og jeg ønsker at du skal være lykkelig for oss begge! Dette betyr ikke at du skal glemme meg heller tvert imot. Jeg unner deg fortsatt gode dager. Jeg vil ikke se fra oven at du har det vondt. Ikke vær redd for å finne lykken, du vet hvor mye vi begge likte livet. Jeg vil ikke at du skal være alene. Og om du finner noen ny, så håper jeg faktisk, av hele mitt hjerte, at det blir Vera. Hun har alltid vært en du har trivdes sammen med, og jeg tror hun vil forstå. Spør henne om hun vil bo sammen med deg, jeg tror det blir best for dere begge. Vi har jo aldri gitt opp, du og jeg. Vær så snill fortsett å leve og vær glad, selv når det stormer. Din Anne.”
Vera leste brevet to ganger og så opp på Ivar.
Jeg har lovet, Vera, at jeg skulle gjøre som Anne ønsket. Nå har jeg forklart alt, men du bestemmer, sa Ivar nervøst. Skal vi prøve? Vi har jo delt varme vennskap og kan støtte hverandre. Ingen har rett til å dømme oss. Å leve og glede seg over dagene er den største gaven fortvilelse er ikke noe for oss. Vil du… bli min kone, Vera? Jeg skal gjøre alt for at du aldri skal angre.
Det ble stille. Vera visste ikke helt hva hun skulle svare, og det hele virket litt uventet. Men så tenkte hun seg om, og innså det han sa var sant:
Ivar, la meg tenke litt på det. Jeg ringer svigers og sier jeg trenger litt ekstra dager på hytta.
Så ble de enige, og Ivar fulgte Vera hjem den kvelden.
Den natta fikk Vera nesten ikke sove. Hun tenkte på hele livet sitt, veide for og imot. Mot morgengry sovnet hun litt og drømte om Sergei. Han sto der og lo mot henne:
Kom igjen da, Vera, det er lettere å leve to sammen! Gift deg med Ivar, jeg er ikke mot det faktisk er jeg glad på dine vegne. For jeg vil ikke at Veraen min skal være alene.
Neste sommer fjernet Vera og Ivar gjerdet mellom hyttene sine. Nå hadde de dobbelt så mange barnebarn løpende rundt. Ivar snekret huske, og Vera plantet alt mulig i kjøkkenhagen. Alle i familien fikk det de trengte og litt til. Barnebarna hjalp til, og fikk egne små åkerrader. Ungene kom oftere på besøk i helgene og var glade for at de gamle fortsatt hadde hverandre.
Kanskje ville noen riste på hodet, men det brydde de seg ikke om. For Anne og Sergei, de smilte fra skyene, fornøyde over at siste ord i testamentet vær lykkelig faktisk ble fulgt. Livet fortsetter, uansett.
