Dagbok, torsdag
I dag innså jeg at det var på høy tid å dra til legen smertene orket jeg rett og slett ikke lenger. Tre dager på rad med den samme forferdelige hodepinen… Det er jo bare for mye! Ingenting hjalp, ikke engang Paracet eller Ibux. I natt fikk jeg ikke sove overhodet, lå bare og vred meg rundt. Det dummeste jeg kunne gjort og jeg gjorde det var selvfølgelig å søke på nettet og lese om hva slags sykdommer voldsom hodepine kan bety.
Med det samme jeg åpnet nettleseren, kom det opp resultater som: “Slik skiller du migrene fra hjernesvulst” og mye annet grusomt. Etter å ha lest i et par timer fant jeg ut at jeg tydeligvis led av alt på listen. Skrekk og gru burde kanskje bare gått rett til begravelsesbyrået, og droppet fastlegen.
Da kom jeg til å tenke på Jerome K. Jeromes hovedperson, han som hadde medisinsk leksikon og oppdaget at han led av alt, unntatt barselsfeber. Han var fornærmet over at han ikke engang hadde det bare tyfus.
Jeg var akkurat slik. Etter én natt på Google mente jeg seriøst at jeg var ferdig. Jeg bestemte meg: “Nå holder det. I morgen skal jeg kravle til legen!”
Mens jeg satt og ventet, fikk jeg meg en god latter sammen med en dame i køen utenfor legekontoret. Hun spurte:
Tok du deg en fest?
Jeg skjønte ikke.
Hva mener du hvilken fest?
Drakk du i går?
Nei, jeg drakk ikke, svarte jeg litt fornærmet.
Du har så røde øyne, du ser jo bakfull ut
Ja ja. Noen ganger føler jeg nesten at jeg går til psykolog for å trene meg på å snakke med folk som selv burde gått til psykolog.
Takk for omsorgen, sa jeg anstrengt og smilte skjevt.
Endelig kom jeg inn til legen, og med en alvorlig mine ramset jeg opp alle symptomene, nesten som om jeg var programleder på radioen. Og så, helt på slutten, la jeg til den røde finishen øynene mine.
Akkurat som om jeg hadde vært på fylla, men det har jeg ikke, sutret jeg.
Legen så på meg og trakk på skuldrene.
Øynene dine er helt fine, du skal ikke overdrive
Akkurat, tenkte jeg, de som virkelig trenger psykolog går jo aldri.
Legen målte blodtrykk, puls og oksygen, og spurte ut om symptomer. Jeg syntes ikke akkurat det var beroligende, jeg så for meg noe verre enn migrene.
Jeg kan ta MR av hodet? Betaler gjerne! foreslo jeg, for på nettet stod det at det måtte man jo.
Vi begynner litt roligere, sa legen. Prøver med noe for blodårene og tar noen blodprøver. Om det blir verre, så ser vi.
Den natta på nettet virket det som om det ikke kunne bli verre. Jeg gråt og tenkte at jeg har rukket få ting på 40 år bare to barn og ti bøker. Var det mye, kanskje? Eller lite?
Barna mine er små, ikke helt ferdigoppdratt.
Bøkene har også feil jeg så en trykkleif på side 16 i den siste…
Herregud, enda så mye arbeid igjen med både unger og redaktører!
Etter legebesøket hentet jeg barna i barnehagen, kjøpte medisinene på apoteket og sank sammen i sengen hjemme. Da kom barna til meg.
Mamma, er det noe mat?
Ja, men det må lages. Om litt
Hodet mitt kjentes heldigvis litt lettere, men kreftene lå fortsatt på minus. Tross alt, tre dager i horisontalen
Sondre gikk på kjøkkenet og ordnet middag. Han stekte egg og varmet opp pølserestene fra i går. Så kom han tilbake:
Jeg har matet Linnea, vil du ha middag på senga, mamma?
Jeg ble rørt til tårer tenk at sønnen min er så voksen! Han klarer seg.
Bare la det stå her, jeg er ikke veldig sulten nå. Men så flink du er.
Greit, sa han, og kom inn med en tallerken fruktbit kiwi, epler og mandariner.
Kiwi har mer C-vitamin enn appelsin! Og eple er bra for jern. Og mandarinen ja, ellers mugner den bare.
Hjertet mitt smeltet. Han er min stolthet!
Da han så at vi var tomme for kattemat, tok han på seg jakka.
Hvor skal du?
Katten må ha mat, svarte han.
Og kjøp is! ropte Linnea fra stua. Jeg er også tom for mat…
Så kom Linnea inn til meg, høytidelig og flott, i briller, badekåpe og med legetaske. Linnea Kirstine, lekedoktor.
Klar, pasienten? Da gir vi deg en sprøyte!
Kan du ikke kalle meg «mamma» i stedet for «pasient»?
Når du har blitt frisk, kan du hete mamma igjen. Nå, åpne munnen.
Jeg gapte.
Har dere spist kiwi uten meg? Hvorfor fikk ikke jeg?
Her, bare ta, sa jeg og rakte henne fatet.
Jeg vil ikke ha mer, jeg har spist, venter heller på is. Skal bare lytte på deg
Hun hengte på seg et rosa lekestetoskop.
Hver kveld løper jeg etter deg med bok, men du lytter aldri.
Oioioi, dette var ikke bra, sa hun og sjekket halsen min. Du snakker for mye, og jager barna. Jeg skriver ut resept: sprøyte og is. Hvis Sondre har kjøpt til alle. Hvis ikke, fikk du ha ropt selv!
Du deler vel med syke mammaen din?
Isteden fikk jeg et hardt støt med lekesprøyta i låret.
Au! lo jeg.
Det skal gjøre vondt, da kommer du deg fort.
Helt ærlig, det virket faktisk. Når Sondre kom hjem med is til alle, var jeg snart i storform, hodet verket ikke mer og energien vendte tilbake. Øynene var ikke røde, men lyseblå.
Men jeg lot som om jeg fortsatt var syk litt til. Sondre leste nattahistorien for Linnea. Hun hadde valgt «syklopedi».
Det er en bok om sykloper, fleipet Sondre.
De leste om Saturn, dinosaurer og melketenner, og kranglet nesten om dinosaurungene hadde melketenner eller ikke.
Jeg ble liggende og høre på dem. Hjertet fløt over av kjærlighet og en meningsmettet lykkefølelse slike øyeblikk man lever for.
Senere måtte jeg skifte sengetøyet, for noen hadde klart å velte fruktfatet utover hele dyna.
Så lå vi tre inntil hverandre trygge, varme, sammen.
Neste morgen spurte legen:
Hjalp tablettene?
Jeg nikket og sa ja. Men helt ærlig: de beste tablettene har to armer og et bankende hjerte barna mine.
De fyller kroppen med styrke og glede alene med sine klemmer. Husk å klemme barna deres selv om de er blitt høyere enn deg selv. Det finnes ikke noe mer helbredende. Vel, kanskje bortsett fra litt ekstra kiwi med vitaminerJeg savnet nesten hodepinen litt den hadde gitt meg denne påminnelsen: At midt i alle bekymringer, katastrofetanker og selvdiagnoser sitter det små mennesker i stua, med store hjerter og klissete isfingre, klare til å redde verden din med fruktbiter og fantasilege.
Og kanskje er det akkurat sånn livet må leves ikke google alt som verker, men noen ganger dekke det til med et pledd, takknemlighet og latter. For uansett hvor mange diagnoser du frykter, er kjærligheten det sikreste tegnet på at du fortsatt er frisk nok til å kjenne lykken helt inn i margen.
Så i kveld griper jeg de små, varme hendene og sier:
Gi en klem til mamma, og så finner vi på noe morsomt mens vi venter på at isen smelter og alt blir bra.
