Jeg hadde aldri trodd at jeg, som 62-åring, kunne bli forelsket på nytt like intenst som i ungdommen. Veninnene mine smilte og lo av det, mens jeg glødet av lykke. Han het Einar og var noen år eldre enn meg.
Vi traff hverandre på en konsert i Oslo Konserthus vi falt i prat i pausen og det viste seg at vi delte mange interesser. Det var en av de kveldene det regnet lett, luften luktet friskt og fuktig asfalt, og plutselig følte jeg meg unge igjen, nysgjerrig på verden.
Einar var høflig, oppmerksom og hadde en varm humor vi lo begge av gamle historier. Ved hans side kjente jeg at jeg fant glede i livet på nytt. Men den junimåneden som hadde gitt meg så mye glede, skulle snart dempes av en uro jeg ennå ikke ante rekkevidden av.
Vi begynte å tilbringe mer og mer tid sammen så på film, diskuterte bøker og snakket om alle de årene jeg hadde vent meg til et liv alene. En dag inviterte Einar meg til hytta hans ved Tyrifjorden det var nydelig der. Duftene av furu lå tett over vannet, og kveldslyset glitret gyllent i bølgene.
En kveld jeg ble over, måtte Einar inn til byen for å ordne noen ærender. Mens han var borte, ringte telefonen hans flere ganger. Navnet som lyste opp på skjermen var Liv. Jeg ville ikke blande meg, svarte aldri, men noe uroet meg hvem kunne denne kvinnen være? Da han kom hjem, forklarte Einar oppriktig at Liv var søsteren hans og at hun hadde helseproblemer. Jeg trodde på ham og forsøkte å finne roen.
I dagene etter var han ofte borte og Liv ringte regelmessig. Jeg kjente det vokste en uro i meg. Vi hadde blitt så nære, men nå føltes det som det fantes en vegg mellom oss et ubesvart spørsmål.
En natt våknet jeg av at Einar ikke lå ved siden av meg. Gjennom hyttas tynne vegger hørte jeg den lave stemmen hans snakke i telefonen:
Liv, vent litt til … Nei, hun vet det fremdeles ikke … Ja, jeg skjønner … Men jeg trenger mer tid …
Hendene mine skalv. Hun vet det fremdeles ikke det måtte være meg det gjaldt. Jeg la meg forsiktig tilbake, lot som jeg sov da han kom inn igjen. I tankene mine surret hundre spørsmål. Hva skjulte han? Hva trengte han mer tid til?
Om morgenen sa jeg at jeg ville gå en tur og kjøpte noen jordbær på butikken i bygda. Egentlig satte jeg meg i hagen og ringte min nærmeste venninne.
Kari, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler det er noe alvorlig mellom Einar og søsteren. Kanskje de har gjeld, eller … jeg tør ikke fantasere om det verste. Jeg hadde akkurat begynt å stole på ham.
Kari sukket i andre enden.
Du må snakke med ham, ellers ødelegger mistankene deg.
Den kvelden klarte jeg ikke holde igjen. Da Einar kom hjem etter enda en borte-tur, sa jeg, skjelvende i stemmen:
Einar, jeg hørte tilfeldigvis at du snakket med Liv. Du sa at jeg ikke vet ennå. Kan du være så snill og forklare?
Han ble blek og så ned.
Jeg ville egentlig si det til deg. Ja, Liv er søsteren min, og hun sliter alvorlig økonomisk stor gjeld, fare for å miste huset sitt. Hun ba meg om hjelp, og jeg har brukt nesten alt jeg har spart. Jeg var redd for at du ikke ville se på meg som en trygg mann, at du ville trekke deg unna hvis du visste hvordan jeg egentlig har det. Jeg ville bare få alt i orden før jeg fortalte deg, forhandle med banken …
Men hvorfor sa du at jeg ikke vet det ennå?
Jeg var redd for at du ville gå … Vi har nettopp funnet hverandre. Jeg ønsket bare ikke å trekke deg inn i mine problemer.
En blanding av smerte og lettelse skylte over meg. Det var ikke en annen kvinne, ikke et dobbeltliv, ingen uærlighet for personlig vinning bare frykten for å miste meg, blandet med ønsket om å hjelpe sin søster.
Tårene presset på. Jeg tok et dypt åndedrag, tenkte på alle de årene jeg hadde kjent på ensomheten, og plutselig innså jeg at jeg ikke ville miste noe fint fordi jeg var redd for misforståelser.
Jeg tok Einar i hånden.
Jeg er 62 år og jeg ønsker å være lykkelig. Hvis det finnes problemer, løser vi dem sammen.
Einar pustet dypt ut og la armene tett rundt meg. I måneskinnet så jeg tårer av lettelse i øynene hans. Vår varme, norske sommernatt var fylt med den tynne duften av furu og lyd av gresshopper.
Neste morgen ringte jeg Liv. Jeg tilbød meg å bli med på møtet med banken jeg har alltid likt å organisere og hadde noen nyttige kontakter.
Da vi snakket sammen, kjente jeg at jeg var i ferd med å finne den familien jeg i mange år hadde lengtet etter ikke bare en mann jeg elsket, men også nærstående jeg var villig til å støtte.
Når jeg ser tilbake på all usikkerheten og frykten, forstår jeg hvor viktig det er å ikke rømme fra problemene, men møte dem hånd i hånd med den man er glad i. Ja, 62 år er kanskje ikke den mest romantiske alderen å forelske seg på, men livet har likevel en gave å gi om du bare er villig til å ta imot den med åpent hjerte.
