22. september
I kveld føltes det som om alt skjedde på én gang. Tordenværet hadde vært på vei i flere timer, og regnet trommet hardt mot ruteglassene da det plutselig smalt til rett over låven. Lynet slo ned med et voldsomt brak og med det var ilden tent.
Jeg satt inne med mamma, Helle Martinsen, og Eli (sønnen til naboen) da vi så flammene lyse opp låveveggen der våre fjorten sterke dølahester stod. Jeg husker at hjertet banket så hardt at jeg nesten ikke fikk puste. Uten å tenke, løp jeg ut i regnet, over tunet og mot låvens dør, slo og ropte så høyt jeg kunne for å få hestene til å skjønne faren. Lyder og røyk var overveldende, men adrenalinet drev meg fremover.
Mamma fortalte etterpå, med skjelvende stemme: «Vi hadde ikke vært her uten deg, Even. Du gjør noe vi andre ville nølt med.» Hun har jo sett meg før, da jeg nesten la livet mitt i hendene for å redde dyrene våre da nabohuset begynte å brenne for noen år siden. Morsinstinktet hennes blandet seg med frykt denne gangen. Jeg vet hun var redd.
Samtidig, som om ilden fra himmelen ikke var nok, ristet det plutselig under oss. Hele huset skalv, glass klirret og bokhyllene danset på gulvet. Folk i hele bygda Vinstra kjente det på kroppen, men det var heldigvis ingen som skadet seg, og ingen større skader på hjem eller fjøs.
Janette Horten fra Norsk Beredskapsmyndighet sa på radioen dagen etter: «Vinstra har ikke kjent et jordskjelv som dette på lenge, kanskje aldri?» Det gir en slags uro, men samtidig en felles trøst i at naturen ikke skiller på folk.
Uansett vi fikk ut hestene. Jeg og Eli lente oss inn i røyken, dro i grime og tau, og presset dølahestene ut gjennom porten. Det var et par kaotiske minutter, men alle fjorten sto til slutt trygt ute på gårdsplassen og skalv, men de puster. Låven har fått hard medfart og vil ta tid å reparere, men den står fremdeles, og det viktigste overlevde både hestene og vi.
Slik er livet på bygda; man vet aldri når prøvelsene kommer. Men i kveld er jeg stolt av oss, stolt av landsbyen vår og av hvor mye vi klarer sammen og for de vi er glad i.
